Jesaja
17 Utsagnet mot Damaskus:+ «Se, Damaskus er fjernet som by, og hun er blitt en grushaug, en ruin som smuldrer bort.+ 2 Ạroers+ forlatte byer blir steder for hjorder, hvor de legger seg ned uten at noen får dem til å skjelve.+ 3 Og den befestede byen har forsvunnet fra Ẹfraim+ og kongedømmet fra Damaskus;+ og de av Syria som er igjen, skal bli som Israels sønners herlighet,» lyder hærstyrkenes Jehovas utsagn.+
4 «Og det skal skje på den dagen at Jakobs herlighet skal bli ringe,+ og hans kropps fedme skal tæres bort.+ 5 Og det skal skje, når høstmannen* samler det stående kornet og hans arm høster aksene,+ at han da skal bli som en som sanker aks på Rẹfa’im-lavsletten.+ 6 Og det skal bli en etterhøst tilbake der, som når en slår ned oliven fra oliventreet: to—tre modne olivener øverst på grenen; fire—fem på dets fruktbærende grener,» lyder utsagnet fra Jehova, Israels Gud.+
7 På den dagen skal mennesket av jord* vende blikket opp mot Ham som har dannet ham, og hans øyne skal betrakte Israels Hellige.+ 8 Og han skal ikke se hen til altrene,+ sine henders verk;+ og det som hans fingrer har laget, skal han ikke betrakte, verken de hellige pælene* eller røkelsessoklene.+ 9 På den dagen skal hans festningsbyer bli som et fullstendig forlatt sted i skoglandet, ja grenen som de har forlatt fullstendig på grunn av Israels sønner; og det skal bli en ødslig ødemark.+ 10 For du* har glemt+ din frelses Gud;+ og din festnings Klippe+ har du ikke husket. Det er derfor du planter herlige plantninger, og en fremmeds* skudd setter du i den. 11 Om dagen gjerder du nok omhyggelig inn din plantning, og om morgenen får du nok din sæd til å spire, men høsten skal visselig flykte på sykdommens* og den uhelbredelige smertens dag.+
12 Ha! Larmen av mange folk, som bruser som når havene bruser! Og buldringen av folkegrupper, som larmer akkurat som buldringen av veldige vann!+ 13 Folkegruppene+ skal larme akkurat som buldringen av mange vann. Og Han skal sannelig refse den,*+ og den* skal flykte langt bort og jages som fjellenes agner for vinden og som en tistelvirvel for stormvinden.+ 14 Ved kveldstid, se, da er det plutselig redsel. Før morgenen — den* er ikke mer.+ Dette er andelen til dem som plyndrer oss, og den lodd som tilhører dem som røver fra oss.+