55* Men idet Saul så David gå ut for å møte filisteren, sa han til Ạbner,+ hærføreren: «Hvem+ er denne gutten sønn av,+ Ạbner?» Til det sa Ạbner: «Ved din sjels liv, konge, det vet jeg virkelig ikke!» 

3 Men David sverget+ også og sa: «Din far vet sikkert at jeg har funnet velvilje for dine øyne,+ og sier derfor: ’La ikke Jọnatan få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet.’ Men i virkeligheten er det, så sant Jehova lever,+ og så sant din sjel lever,+ bare et skritt mellom meg og døden!»+

11 Ụria sa da til David: «Arken+ og Israel og Juda bor i hytter, og min herre Jọab og min herres tjenere+ ligger i leir på markens overflate, og jeg — skulle jeg gå inn i mitt eget hus for å spise og drikke og ligge med min hustru?+ Så sant du lever, og så sant din sjel lever:+ Det gjør jeg ikke!»

2 Og Elịa begynte å si til Elịsja: «Jeg ber deg, bli her, for Jehova selv har sendt meg helt til Betel.» Men Elịsja sa: «Så sant Jehova lever,+ og så sant din sjel lever:+ Jeg vil ikke forlate deg.»+ Dermed gikk de ned til Betel.+ 

30 Da sa guttens mor: «Så sant Jehova lever,+ og så sant din sjel lever:+ Jeg vil ikke forlate deg.»+ Derfor reiste han seg og gikk med henne.* 

5 For de levende vet at de skal dø;*+ men de døde vet slett ingen ting,*+ og de har ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt.+