39 Til slutt lengtet kong Davids sjel* etter å dra ut* til Ạbsalom; for han hadde trøstet seg med hensyn til Ạmnon, over at han var død.

33 Da ble kongen rystet og gikk opp til takkammeret+ over porten og brast i gråt; og dette sa han mens han gikk: «Min sønn Ạbsalom, min sønn, min sønn+ Ạbsalom! Å, om jeg selv var død i stedet for deg, Ạbsalom, min sønn, min sønn!»+

2 Frelsen på den dagen ble derfor en årsak til sorg for alt folket, for folket hørte den dagen at det ble sagt: «Kongen er blitt bedrøvet over sin sønn.»