1. Mosebok

31 Etter en tid fikk han høre Labans sønners ord, at de sa: «Jakob har tatt alt som tilhørte vår far; og av det som tilhørte vår far, har han samlet seg all denne velstanden.»+ 2 Når Jakob så på Labans ansikt, se, da var dette ikke med ham som før.+ 3 Til slutt sa Jehova til Jakob: «Vend tilbake til dine fedres land og til dine slektninger,*+ og jeg skal fortsette å være med deg.»+ 4 Da sendte Jakob bud og bad Rakel og Lea komme ut på marken til småfeet hans, 5 og han sa til dem:

«Jeg ser på DERES fars ansikt at han ikke er den samme mot meg som før;+ men min fars Gud har vist seg å være med meg.+ 6 Og dere vet jo selv at jeg har tjent DERES far av all min kraft.+ 7 Og DERES far har ført meg bak lyset, og han har forandret min lønn ti ganger, men Gud* har ikke tillatt ham å skade meg.+ 8 Når han på den ene side sa: ’De flekkete skal være din lønn’, da fikk alt småfeet flekkete unger; men når han på den annen side sa: ’De stripete skal være din lønn’, da fikk alt småfeet stripete unger.+ 9 Slik tok Gud etter hvert DERES fars hjord bort og gav den til meg.+ 10 Til slutt skjedde det, ved den tiden da småfeet kom i brunst, at jeg løftet mine øyne og så et syn i en drøm,+ og se, bukkene som sprang på* småfeet, var stripete, flekkete og spettete.+ 11 Så sa den sanne Guds engel til meg i drømmen: ’Jakob!’ Og jeg svarte: ’Her er jeg.’+ 12 Og han fortsatte: ’Jeg ber deg, løft dine øyne og se — alle bukkene som springer på småfeet, er stripete, flekkete og spettete, for jeg har sett alt det Laban gjør mot deg.+ 13 Jeg er den sanne Gud fra Betel,*+ hvor du salvet en støtte,+ og hvor du avla et løfte til meg.+ Bryt nå opp, dra bort fra dette landet og vend tilbake til ditt fødeland.’»*+

14 Da svarte Rakel og Lea og sa til ham: «Finnes det lenger en andel for oss i arven* i vår fars hus?+ 15 Regnes vi ikke i virkeligheten som fremmede for ham, ettersom han har solgt oss og han til og med stadig spiser av de pengene som ble gitt for oss?+ 16 For all den rikdom som Gud* har tatt bort fra vår far, tilhører oss og våre barn.+ Så gjør nå alt det Gud har sagt til deg.»+

17 Da brøt Jakob opp og løftet sine barn og sine hustruer opp på kamelene;+ 18 og han drev hele sin hjord av sted og alle de eiendelene som han hadde samlet seg,+ den hjord han hadde ervervet seg, den som han hadde samlet seg i Pạddan-Ạram, for å dra til sin far Isak, til Kạnaans land.+

19 Nå var Laban gått for å klippe sauene sine. Imens stjal Rakel de tẹrafim-bildene*+ som tilhørte hennes far. 20 Og Jakob narret syreren Laban,* for han hadde ikke fortalt ham at han var i ferd med å rømme. 21 Og nå rømte han og brøt opp og gikk over Elven,*+ han og alt han hadde. Deretter vendte han sitt ansikt mot Gịleads fjellområde.+ 22 Senere, den tredje dagen, ble det fortalt Laban at Jakob hadde rømt. 23 Da tok han med seg sine brødre og satte så etter+ ham over en strekning på sju dagsreiser og innhentet ham i Gịleads fjellområde. 24 Men Gud kom til syreren+ Laban i en drøm om natten+ og sa til ham: «Vokt deg, så du ikke sier noe til Jakob — verken godt eller ondt.»*+

25 Så nærmet Laban seg Jakob, da Jakob hadde slått opp sitt telt på fjellet og Laban hadde latt sine brødre slå leir* i Gịleads fjellområde. 26 Da sa Laban til Jakob: «Hva har du gjort? Du gikk hen og narret meg* og drev døtrene mine bort som fanger tatt ved sverdet.+ 27 Hvorfor måtte du rømme i hemmelighet og narre meg? Hvorfor fortalte du meg ikke om det, så jeg kunne sende deg bort med glede og med sanger,+ med tamburin og med harpe?+ 28 Og du gav meg ikke anledning til å kysse mine barn* og mine døtre.+ Nå har du handlet dåraktig. 29 Det er i min hånds makt å skade dere,+ men DERES fars Gud talte til meg i natt og sa: ’Vokt deg for å si noe til Jakob — godt eller ondt.’+ 30 Selv om du nå faktisk har dratt av sted fordi du har lengtet så sterkt etter din fars hus, hvorfor har du da stjålet mine guder?»*+

31 Som svar sa Jakob så til Laban: «Det var fordi jeg var redd.+ For jeg sa til meg selv at du kanskje kunne rive døtrene dine fra meg. 32 Uansett hvem du måtte finne dine guder* hos, så skal han ikke leve.+ Undersøk selv framfor våre brødre hva som er hos meg, og ta dem til deg.»+ Men Jakob visste ikke at Rakel hadde stjålet dem.+ 33 Da gikk Laban inn i Jakobs telt og inn i Leas telt og inn i de to slavekvinnenes+ telt, men fant dem ikke. Til slutt gikk han ut av Leas telt og gikk inn i Rakels telt. 34 Nå hadde Rakel tatt tẹrafim-bildene, og hun fant på å legge dem i kamelens damesalkurv, og hun satt på dem. Og Laban gikk i gang med å lete igjennom hele teltet, men fant dem ikke. 35 Da sa hun til sin far: «La ikke vreden lyne i min herres*+ øyne fordi jeg ikke kan reise meg for deg, for jeg har det på kvinners vis.»+ Så lette han nøye videre, men fant ikke tẹrafim-bildene.+

36 Og Jakob ble vred+ og begynte å trette med Laban, og som svar sa Jakob videre til Laban: «Hva er mitt opprør,+ hva er min synd, siden du så hissig har satt etter meg?+ 37 Nå som du har lett igjennom alle mine eiendeler, hva har du da funnet av alle de eiendeler som tilhører ditt hus?+ Legg det her framfor mine brødre og dine brødre,+ og la dem dømme mellom oss to.+ 38 I disse tjue årene har jeg vært hos deg. Dine søyer og dine hunngeiter har ikke abortert,+ og værene blant ditt småfe har jeg aldri spist. 39 Et dyr som var revet i stykker, kom jeg ikke til deg med.+ Jeg pleide selv å bære tapet av det. Om noe var stjålet om dagen, eller om det var stjålet om natten, så pleide du å kreve det av min hånd.+ 40 Jeg har opplevd at heten fortærte meg om dagen og kulden om natten, og søvnen flyktet ofte fra mine øyne.+ 41 Jeg har nå vært tjue år i ditt hus. Jeg har tjent deg* i fjorten år for dine to døtre og i seks år for ditt småfe, og du forandret etter hvert min lønn ti ganger.+ 42 Hvis ikke min fars Gud,+ Abrahams Gud og Isaks Redsel,*+ hadde vist seg å være på min side, ville du nå ha sendt meg tomhendt bort. Gud har sett min elendighet og mine henders slit, og derfor irettesatte han deg* i natt.»+

43 Da svarte Laban og sa til Jakob: «Døtrene er mine døtre, og barna er mine barn, og småfeet er mitt småfe, og alt du ser, tilhører meg og mine døtre. Hva kan jeg gjøre mot dem i dag eller mot barna som de har født? 44 Så kom nå, la oss slutte en pakt,+ jeg og du, og den skal tjene* som et vitne mellom meg og deg.»+ 45 Da tok Jakob en stein og satte den opp som en støtte.+ 46 Så sa Jakob til sine brødre: «Samle sammen steiner!» Og de gikk i gang med å ta steiner og lage en røys.+ Deretter spiste de der på røysen. 47 Og Laban kalte den heretter Jẹgar-Sahadụta,* men Jakob kalte den Gạled.*

48 Så sa Laban: «Denne røysen er et vitne mellom meg og deg i dag.» Derfor gav han den navnet Gạled,+ 49 og Vakttårnet,* for han sa: «La Jehova holde vakt mellom meg og deg når vi er ute av syne* for hverandre.+ 50 Hvis du gir deg til å plage døtrene mine,+ og hvis du tar deg hustruer ved siden av døtrene mine, så er det ingen mann hos oss. Se,* Gud er vitne mellom meg og deg.»+ 51 Og Laban sa videre til Jakob: «Her er denne røysen, og her er den støtten som jeg har reist mellom meg og deg. 52 Denne røysen er et vitne, og støtten er noe som bærer vitnesbyrd,+ om at jeg ikke vil gå forbi denne røysen mot deg, og om at du ikke skal gå forbi denne røysen og denne støtten mot meg for å volde skade.+ 53 La Abrahams gud*+ og Nạkors gud+ dømme* mellom oss, deres fars gud.»* Men Jakob sverget ved sin far Isaks Redsel.+

54 Deretter frambar Jakob et offer på fjellet og innbød sine brødre til å spise brød.*+ Så spiste de brød og ble natten over på fjellet.* 55 Men Laban stod tidlig opp om morgenen og kysset+ sine barn* og sine døtre og velsignet dem.+ Så drog Laban av sted for å vende tilbake til sitt eget sted.*+