104 Velsign Jehova, min sjel.+
Jehova, min Gud, du har vist deg å være overmåte stor.+
I verdighet og prakt har du kledd deg;+
2 du hyller deg i lys som i en kledning,+
spenner ut himlene som en teltduk;+
3 han er den som i vannene bygger sine takkamre med bjelker,+
som gjør skyene til sin vogn,+
som vandrer på vindens vinger,+
4 som gjør sine engler til ånder,+
sine tjenere til en fortærende ild.+
5 Han har grunnlagt jorden på dens grunnfestede steder;+
den skal ikke bli brakt til å vakle, ikke til uavgrenset tid, eller til evig tid.+
6 Med et vanndyp liksom en kledning dekket du den.+
Vannene stod over fjellene.+
7 Ved din refselse begynte de å flykte;+
ved lyden av din torden ble de drevet til å løpe i panikk —
8 fjell begynte å stige,+
dalsletter begynte å synke —
til det sted som du har grunnlagt for dem.
9 Du satte en grense, som de ikke skulle overskride,+
så de ikke igjen skulle dekke jorden.+
10 Han sender kilder inn i elvedalene;+
mellom fjellene strømmer de.
11 De gir alle de ville dyr på den åpne mark å drikke;+
sebraene+ slokker jevnlig sin tørst.
12 Over dem har himlenes flygende skapninger sine soveplasser;+
fra det tette løvverket lar de stadig sin røst lyde.+
13 Han vanner fjellene fra sine takkamre.+
Med frukten av dine gjerninger mettes jorden.+
14 Han lar grønt gress spire fram for dyrene,+
og planter til menneskenes tjeneste,+
for å la føde komme fram av jorden,+
15 og vin som får det dødelige menneskes hjerte til å fryde seg,+
for å la ansiktet skinne av olje,+
og brød som styrker det dødelige menneskes hjerte.+
16 Jehovas trær mettes,
Libanons sedrer som han plantet,+
17 hvor fuglene bygger reder.+
Storken har einertrærne som sitt hus.+
18 De høye fjellene+ er for fjellgeitene;+
de steile klippene er et tilfluktssted for klippegrevlingene.+
19 Han har dannet månen for fastsatte tider;+
solen vet godt hvor den går ned.+
20 Du forårsaker mørke, så det kan bli natt;+
i den kommer alle de ville dyr i skogen fram.
21 Ungløvene med manke brøler etter bytte+
og for å søke sin føde fra Gud selv.+
22 Solen begynner å skinne+ — de trekker seg tilbake,
og de legger seg på sine skjulesteder.
23 Mennesket går ut til sin virksomhet+
og til sin tjeneste inntil kvelden.+
24 Hvor mange dine gjerninger er, Jehova!+
Alle har du gjort i visdom.+
Jorden er full av det du har frambrakt.+
25 I dette havet, så stort og vidstrakt,+
der er det dyr som beveger seg — uten tall,+
levende skapninger, både små og store.+
26 Der går skipene;+
Leviạtan+ — den har du formet til å leke seg i det.+
27 Alle sammen — på deg fortsetter de å vente,+
på at du skal gi dem deres føde i rette tid.+
28 Det du gir dem, sanker de.+
Du åpner din hånd — de mettes med gode ting.+
29 Hvis du skjuler ditt ansikt, blir de forferdet.+
Hvis du tar deres ånd bort, utånder de,+
og til sitt støv vender de tilbake.+
30 Hvis du sender din ånd ut, blir de skapt;+
og du gjør jordens overflate ny.
31 Jehovas herlighet skal bestå til uavgrenset tid.+
Jehova skal fryde seg over sine gjerninger.+
32 Han betrakter jorden, og den skjelver;+
han rører ved fjellene, og de ryker.+
33 Jeg vil synge for Jehova hele mitt liv;+
jeg vil synge og spille for min Gud så lenge jeg er til.+
34 Måtte mine tanker om ham være til behag.+
Jeg for min del skal fryde meg i Jehova.+
35 Synderne skal bli utryddet fra jorden;+
og de onde skal ikke mer være til.+
Velsign Jehova, min sjel. LOVPRIS Jah!+