19 Og Job tok til å svare og si:
2 «Hvor lenge skal dere holde på med å forarge min sjel+
og å knuse meg med ord?+
3 Disse ti gangene tok dere til å refse meg;
dere skammer dere ikke over å behandle meg så hardt.+
4 Og har jeg virkelig begått en feil,+
er det hos meg min feil vil bo.
5 Sannelig, om dere brisker dere mot meg+
og dere viser at min skam er berettiget mot meg,+
6 da VIT at det er Gud som har villedet meg,
og med sitt fangstgarn har han omsluttet meg.+
7 Se, jeg fortsetter å rope: ’Vold!’, men jeg får ikke noe svar;+
jeg fortsetter å rope om hjelp, men det finnes ingen rett.+
8 Min sti har han sperret med en steinmur,+ og jeg kan ikke komme over;
og over mine veier legger han mørke.+
9 Min herlighet har han kledd av meg,+
og han tar kronen bort fra mitt hode.
10 Han bryter meg ned på alle sider, og jeg går bort;
og han rykker opp mitt håp akkurat som et tre.
11 Og hans vrede blir opptent mot meg,+
og han fortsetter å regne meg som sin motstander.
12 Forent kommer hans tropper og kaster sin vei opp mot meg,+
og de leirer seg rundt om mitt telt.
13 Mine brødre har han drevet langt bort fra meg,+
og de som kjenner meg, har også vendt seg bort fra meg.
14 Mine nærmeste er forsvunnet,+
og de som jeg kjenner, har glemt meg,
15 de som bor som utlendinger i mitt hus;+ og selv mine slavekvinner regner meg som en fremmed;
en utlending er jeg blitt i deres øyne.
16 På min tjener har jeg ropt, men han svarer ikke.
Med min munn bønnfaller jeg ham gang på gang om å vise medynk.
17 Min ånde er blitt motbydelig for min hustru,+
og jeg er blitt en stank for sønnene fra min mors liv.
18 Og selv unge gutter har forkastet meg;+
la meg bare reise meg, så begynner de å tale mot meg.
19 Alle mennene i min fortrolige krets avskyr meg,+
og de som jeg elsket, har vendt seg mot meg.+
20 Mine knokler formelig kleber til min hud og til mitt kjøtt,+
og jeg unnslipper bare med mine tenners hud.
21 Vis meg litt velvilje, vis meg litt velvilje, dere mine venner,+
for det er Guds hånd som har rørt ved meg.+
22 Hvorfor fortsetter dere å forfølge meg liksom Gud gjør,+
og blir ikke mette av mitt kjøtt?
23 Å, om mine ord nå ble skrevet ned!
Å, om de ble opptegnet i en bok!
24 Med jerngriffel+ og bly —
å, om de ble innhogd for evig i klippen!
25 Men jeg — jeg vet jo at min gjenløser+ lever,
og at han, når han kommer etter meg, skal reise seg+ over støvet.
26 Og etter min hud, som de har flådd av — dette!
Om enn uttært i mitt kjød skal jeg skue Gud,
27 ham som jeg selv skal skue,+
og som mine egne øyne, men ingen fremmed, visselig skal se.
Mine nyrer har sviktet dypt inni meg.
28 For dere sier: ’Hvorfor fortsetter vi å forfølge+ ham?’,
når selve roten til saken finnes hos meg.
29 Vær selv redde på grunn av et sverd,+
for sverdet betyr voldsom harme over misgjerninger,
så dere kan vite at det finnes en dommer.»+