28 Hermed er saken til ende. Hva meg, Daniel, angår, så fortsatte mine tanker å skremme meg meget, slik at min ansiktsfarge skiftet hos meg; men selve saken bevarte jeg i mitt hjerte.»*+
27 Og jeg, Daniel, følte meg utmattet og ble syk i noen dager.+ Så stod jeg opp og utførte arbeid for kongen;+ men jeg viste meg stadig å være som lamslått på grunn av det jeg hadde sett, og det var ingen som forstod det.+
16 Jeg hørte det, og min buk begynte å skjelve; ved lyden dirret mine lepper; det begynte å komme råttenskap i mine ben;+ og i min situasjon skalv jeg, for jeg skulle rolig vente på* trengselens dag,+ på at han skulle dra opp mot folket+ for å overfalle dem.