Daniel

4 «Kong Nebukadnẹsar til alle de folk, folkegrupper og tungemål som bor på hele jorden:+ Måtte DERES fred bli stor.+ 2 De tegn og undere som Den Høyeste Gud har gjort med meg, har jeg funnet det godt å kunngjøre.+ 3 Hvor storslagne hans tegn er, og hvor veldige hans undere!+ Hans rike er et rike som varer til uavgrenset tid,+ og hans herredømme varer fra generasjon til generasjon.+

4* Jeg, Nebukadnẹsar, var sorgløs+ i mitt hus og trivdes i mitt palass.+ 5 Da så jeg en drøm, og den begynte å gjøre meg redd.+ Og tankebilder som oppstod mens jeg lå på min seng, og mitt hodes syner, de begynte å skremme meg.+ 6 Og fra meg utgikk det en befaling om at alle Babylons vismenn skulle føres fram for meg, for at de skulle gjøre meg kjent med tydningen av drømmen.+

7 Da kom de magipraktiserende prestene, besvergerne, kaldeerne+ og astrologene+ inn; og jeg fortalte dem drømmen, men dens tydning gjorde de ikke kjent for meg.+ 8 Og til slutt kom Daniel fram for meg, han som har navnet Beltsạsar+ etter min guds navn,+ og som de hellige guders ånd* er i;+ og jeg fortalte ham drømmen:

9 ’Beltsạsar, overhode for de magipraktiserende prestene,+ fordi jeg vet at de hellige guders ånd er i deg,+ og at slett ingen hemmelighet* volder deg vanskeligheter,+ så fortell meg synene i den drøm som jeg har sett, og dens tydning.+

10 Dette er mitt hodes syner som jeg så mens jeg lå på min seng,+ og se, et tre+ midt på jorden, og det var kolossalt høyt.+ 11 Treet vokste og ble sterkt, og dets høyde nådde til slutt til himlene, og det kunne ses* til hele jordens ytterste ende.+ 12 Dets løv var fagert, og det hadde rikelig med frukt, og det var føde på det til alle. Under det søkte markens dyr+ skygge,+ og på dets grener bodde himlenes fugler,+ og alt kjød ernærte seg av det.

13 Jeg så videre i mitt hodes syner mens jeg lå på min seng, og se, en vekter,*+ ja en hellig,+ som kom ned fra himlene. 14 Han ropte høyt,* og dette er hva han sa: «FELL treet,+ og hogg grenene av. RIST løvet av det, og spre fruktene omkring. La dyrene flykte fra skyggen under det og fuglene fra dets grener.+ 15 Men LA dets rotstubb stå igjen i jorden, ja i bånd av jern og av kobber, i gresset på marken; og la den vætes av himlenes dugg, og la den ha del med dyrene blant jordens planter.+ 16 La dens hjerte bli forandret, så det ikke lenger er et menneskes, og la et dyrs hjerte bli gitt den,+ og la sju tider*+ fare fram over den. 17 Ved vekternes*+ forordning er denne sak, og ved de helliges uttalelse er denne anmodning, for at de som lever, skal erkjenne at Den Høyeste er Hersker* i menneskenes* rike,+ og at han gir det til den han vil,+ og setter endog den ringeste av menneskene* over det.»+

18 Dette var den drømmen som jeg, kong Nebukadnẹsar, så; og du, Beltsạsar, si hva tydningen er, for ingen av de andre vismennene i mitt rike kan gjøre tydningen kjent for meg.+ Men du er i stand til det, for hellige guders ånd* er i deg.’+

19 Da ble Daniel, som har navnet Beltsạsar,+ et øyeblikk forferdet, og hans tanker begynte å skremme ham.+

Kongen tok til orde og sa: ’Beltsạsar, la ikke drømmen og tydningen skremme deg.’+

Beltsạsar svarte og sa: ’Min herre,* måtte drømmen gjelde dem som hater deg, og dens tydning dine motstandere.+

20 Det treet som du så, som vokste seg stort og ble sterkt, og hvis høyde til slutt nådde til himlene, og som kunne ses over hele jorden,+ 21 og som hadde fagert løv og rikelig med frukt, og som det var føde til alle på, og som markens dyr bodde under, og hvis grener himlenes fugler holdt til på+ — 22 det er du, konge,+ for du har vokst deg stor og er blitt sterk, og din storhet har vokst og nådd til himlene,+ og ditt herredømme til jordens ytterste ende.+

23 Og når kongen så en vekter,* ja en hellig,+ som kom ned fra himlene, og som sa: «FELL treet og ØDELEGG det. Men LA dets rotstubb stå igjen i jorden, men i bånd av jern og av kobber, i gresset på marken, og la den vætes av himlenes dugg, og la den ha del med markens dyr inntil sju tider* farer fram over den»+ — 24 så er dette tydningen, konge, og det er Den Høyestes+ forordning+ som skal ramme min herre* kongen:+ 25 Ja, deg skal de drive bort fra menneskene, og blant markens dyr skal din bolig vise seg å være,+ og planter skal de gi deg å spise liksom oksene;+ og av himlenes dugg skal du vætes, og sju tider*+ skal fare fram over deg, inntil du erkjenner at Den Høyeste er Hersker* i menneskenes* rike,+ og at han gir det til den han vil.+

26 Og ettersom de sa at treets rotstubb skulle stå igjen,+ skal ditt rike være sikret deg etter at du har erkjent at himlene hersker.+ 27 Derfor, konge, måtte mitt råd synes deg godt,+ og fjern dine synder ved rettferdighet,+ og din misgjerning ved å vise barmhjertighet mot de fattige.+ Kanskje din framgang vil bli forlenget.’»+

28 Alt dette rammet kong Nebukadnẹsar.+

29 Da tolv månemåneder var gått, hendte det seg at han gikk omkring på det kongelige palass i Babylon. 30 Kongen tok til orde og sa:+ «Er ikke dette det store Babylon som jeg selv har bygd til kongelig hus ved min makts styrke+ og til min majestets verdighet?»+

31 Mens ordet ennå var i kongens munn, var det en røst som kom ned fra himlene: «Til deg sies det, kong Nebukadnẹsar: ’Riket har veket fra deg,+ 32 og fra menneskene driver de deg bort, og hos markens dyr skal din bolig være.+ Planter skal de gi deg å spise liksom oksene, og sju tider* skal fare fram over deg, inntil du erkjenner at Den Høyeste er Hersker* i menneskenes* rike, og at han gir det til den han vil.’»+

33 I samme øyeblikk+ ble nettopp dette ord oppfylt på Nebukadnẹsar, og fra menneskene ble han drevet bort, og planter begynte han å spise liksom oksene, og av himlenes dugg ble hans kropp vætt, inntil hans hår ble langt liksom ørnefjær og hans negler ble som fugleklør.+

34 «Og da dagene var gått,+ løftet jeg, Nebukadnẹsar, mine øyne mot himlene,+ og min forstand begynte å vende tilbake til meg; og jeg velsignet Den Høyeste,+ og jeg lovpriste og æret Ham som lever til uavgrenset tid,+ for hans herredømme er et herredømme som varer til uavgrenset tid, og hans rike varer fra generasjon til generasjon.+ 35 Og alle jordens innbyggere er for intet å regne,+ og han gjør som han vil* blant himlenes hær og jordens innbyggere.+ Og det finnes ingen som kan holde hans hånd tilbake,+ eller som kan si til ham: ’Hva har du gjort?’+

36 I samme stund begynte min forstand å vende tilbake til meg, og for mitt kongedømmes verdighet begynte min majestet og min glans å vende tilbake til meg;+ og mine høye kongelige embetsmenn og mine stormenn, de begynte ivrig å oppsøke meg, og jeg ble igjen satt over mitt rike, og en usedvanlig storhet ble gitt meg i tillegg.+

37 Jeg, Nebukadnẹsar, lovpriser og opphøyer og ærer nå himlenes Konge,+ fordi alle hans gjerninger er sannhet og hans veier rettferdighet,*+ og fordi han er i stand til å ydmyke dem som vandrer i stolthet.»+