Salmene

39 Jeg sa: «Jeg vil vokte mine veier+

for å unngå å synde med min tunge.+

Jeg vil sette munnkurv som vakt for min munn,+

så lenge en som er ond, er framfor meg.»+

 2 Jeg ble stum og forholdt meg taus;+

jeg tidde med det som er godt,+

og min smertetilstand ble fortrengt.

 3 Mitt hjerte ble hett inni meg;+

mens jeg sukket, fortsatte ilden å brenne.

Jeg talte med min tunge:

 4 «La meg få vite, Jehova, min ende,+

og mine dagers mål — hva det er,+

så jeg kan vite hvor forgjengelig jeg er.+

 5 Se, du har gjort mine dager få,*+

og min levetid er som intet innfor deg.+

Sannelig, hvert menneske av jord* er, selv om han står fast,* ikke annet enn et pust.+ Sẹla.

 6 Sannelig, som et skyggebilde vandrer mannen* omkring.+

Sannelig, de larmer forgjeves.+

En hoper opp ting og vet ikke hvem som skal samle dem.+

 7 Og nå, hva har jeg håpet på, Jehova?*

Min forventning er rettet mot deg.+

 8 Fri meg fra alle mine overtredelser.+

Gjør meg ikke til hån for den uforstandige.+

 9 Jeg forble stum;+ jeg kunne ikke åpne min munn,+

for det var du som handlet.+

10 Ta bort din plage fra meg.+

På grunn av din hånds fiendtlighet har jeg nådd slutten.+

11 Ved irettesettelser for misgjerning har du tilrettevist mannen,*+

og du fortærer hans attråverdige ting liksom en møll+ gjør.

Sannelig, hvert menneske av jord* er et pust.+ Sẹla.

12 Å, hør min bønn, Jehova,

og lytt til mitt rop om hjelp!+

Vær ikke taus overfor mine tårer.+

For jeg er bare en fastboende utlending hos deg,+

en innvandrer som alle mine forfedre.+

13 Vend blikket bort fra meg, så jeg kan bli glad igjen+

før jeg går bort og ikke mer er til.»+