2. Samuelsbok
21 Nå ble det i Davids dager hungersnød+ i tre år, år etter år; og David gikk i gang med å rådspørre Jehovas ansikt. Da sa Jehova: «Det hviler blodskyld* på Saul og på hans hus, fordi han slo gibeonittene i hjel.»+ 2 Kongen tilkalte da gibeonittene+ og snakket med dem. (Gibeonittene var for øvrig ikke av Israels sønner, men av resten av amorittene;+ og Israels sønner hadde gitt dem sin ed,+ men Saul hadde søkt å slå dem i hjel+ i sin nidkjærhet+ for Israels og Judas sønner.) 3 Og David sa så til gibeonittene: «Hva skal jeg gjøre for dere, og med hva skal jeg gjøre soning,*+ slik at dere virkelig kan velsigne Jehovas arv?»+ 4 Da sa gibeonittene til ham: «For oss* er det ikke et spørsmål om sølv eller gull+ i forbindelse med Saul og hans husstand, og det tilkommer oss heller ikke å slå en mann i hjel i Israel.» Til dette sa han: «Hva dere enn sier, skal jeg gjøre for dere.» 5 Da sa de til kongen: «Den mannen som utryddet+ oss, og som planla+ å tilintetgjøre oss så vi ikke skulle bestå i noe som helst område i Israel — 6 la det bli gitt oss sju menn av hans sønner;+ og vi skal stille dem til skue*+ for Jehova i Sauls, Jehovas utvalgtes,*+ Gịbea.»+ Til dette sa kongen: «Jeg skal selv gi dere dem.»
7 Men kongen følte medynk med Mefibọsjet,+ sønn av Jọnatan, Sauls sønn, på grunn av den Jehovas ed+ som var mellom dem, mellom David og Jọnatan, Sauls sønn. 8 Kongen tok derfor de to sønnene til Rịspa,+ Ạjas datter, som hun hadde født Saul, Armọni og Mefibọsjet, og de fem sønnene til Mịkal,*+ Sauls datter, som hun hadde født Ạdriel,+ meholatitten Barsịllais sønn. 9 Så gav han dem i gibeonittenes hånd, og de stilte dem så til skue på fjellet framfor Jehova;+ slik falt de alle sju samtidig. Og de led døden i de første dagene av høsten, i begynnelsen av bygghøsten.+ 10 Men Rịspa, Ạjas datter,+ tok sekkelerret+ og bredte det ut for seg på klippen fra begynnelsen av høsten inntil det strømmet vann ned på dem fra himlene;+ og hun lot ikke himlenes fugler+ få sette seg på dem om dagen eller markens ville dyr+ om natten.
11 Etter en tid ble det meldt+ David hva Rịspa, Ạjas datter, Sauls medhustru, hadde gjort. 12 Da drog David av sted og tok Sauls ben+ og hans sønn Jọnatans ben fra jordeierne i Jạbesj-Gịlead,+ som hadde stjålet dem fra torget i Bet-Sjan,+ hvor filisterne hadde hengt+ dem den dagen filisterne slo Saul i hjel på Gịlboa.+ 13 Og han tok til å føre Sauls ben og hans sønn Jọnatans ben opp derfra; dessuten samlet de benene av dem som var blitt stilt til skue.+ 14 Så begravet de Sauls og hans sønn Jọnatans ben* i Bẹnjamin-landet, i Zẹla,+ i gravstedet til hans far Kisj,+ og gjorde dermed alt det som kongen hadde befalt. Og etter dette hørte Gud bønnene for landet.+
15 Og filisterne+ kom igjen i krig med Israel. David og hans tjenere med ham drog derfor ned og kjempet mot filisterne; og David ble trett. 16 Og Jịsjbi-Bẹnob, en av refaittenes*+ etterkommere, som hadde et spyd+ som veide tre hundre sekel* kobber, og som hadde et nytt sverd* spent om seg, tenkte da å slå David i hjel. 17 Straks kom Ạbisjai,+ Serụjas sønn, ham til hjelp+ og hogg filisteren ned og drepte ham. Da sverget Davids menn overfor ham og sa: «Du må ikke dra ut med oss i striden mer,+ for at du ikke skal slokke+ Israels lampe!»+
18 Og det skjedde etter dette at det enda en gang brøt ut krig mot filisterne, ved Gob.* Da var det at husjatitten+ Sịbbekai+ slo i hjel Saf, som var blant refaittenes+ etterkommere.
19 Og det brøt igjen ut krig mot filisterne, ved Gob, og Ẹlhanan,+ sønn av Ja’ạre-Ọrgim, betlehemitten, slo da i hjel gittitten Gọliat,* som hadde et spydskaft som var som en vevbom.+
20 Og det brøt ut krig enda en gang, ved Gat,+ og da var det en mann der som var usedvanlig stor, med seks fingrer på hver hånd og seks tær på hver fot, tjuefire i tallet; også han var en etterkommer av refaittene.+ 21 Og han drev på og hånte+ Israel. Til slutt slo Jọnatan,+ sønn av Davids bror Sjịme’i,*+ ham i hjel.
22 Disse fire var etterkommere av refaittene i Gat;+ og de falt for Davids hånd og for hans tjeneres hånd.+