Apostlenes gjerninger

22 «Menn, brødre+ og fedre, hør nå mitt forsvar+ overfor dere.» 2 (Da de nå hørte at han talte til dem på det hebraiske språk,+ holdt de seg enda mer stille, og han sa:) 3 «Jeg er en jøde,+ født i Tạrsus i Kilịkia,+ men oppdratt* i denne byen ved Gamạliels+ føtter, opplært etter forfedrenes Lovs strenghet,+ og jeg var nidkjær+ for Gud, slik som dere alle er i dag. 4 Og jeg forfulgte denne Veien inntil døden,+ idet jeg bandt både menn og kvinner og overgav dem til fengsler,+ 5 noe både øverstepresten og hele forsamlingen av eldste*+ kan bevitne for meg. Fra dem skaffet jeg meg også brev+ til brødrene i Damaskus, og jeg drog av sted for å føre også dem som var der, bundet til Jerusalem for at de skulle bli straffet.

6 Men mens jeg var på vei og nærmet meg Damaskus, strålte plutselig, ved middagstid, et sterkt lys fra himmelen rundt omkring meg,+ 7 og jeg falt til jorden og hørte en røst si til meg: ’Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?’+ 8 Jeg svarte: ’Hvem er du, Herre?’ Og han sa til meg: ’Jeg er Jesus, nasareeren, han som du forfølger.’+ 9 Og mennene som var med meg,+ så riktignok lyset, men hørte ikke* røsten av ham som talte til meg.+ 10 Da sa jeg: ’Hva skal* jeg gjøre,+ Herre?’ Herren sa til meg: ’Reis deg, gå av sted, inn i Damaskus, og der skal det bli talt til deg om alt som det er bestemt at du skal gjøre.’+ 11 Men siden jeg ikke kunne se noe på grunn av dette lysets herlighet, kom jeg inn i Damaskus ledet ved hånden av dem som var med meg.+

12 Men Ananịas, en mann som var gudfryktig i samsvar med Loven, vel omtalt+ av alle jødene som bodde der, 13 kom til meg, og mens han stod hos meg, sa han til meg: ’Saul, bror, bli seende igjen!’*+ Og jeg så opp på ham i samme stund. 14 Han sa: ’Våre forfedres Gud+ har utvalgt deg+ til å lære hans vilje å kjenne og til å se+ Den Rettferdige+ og til å høre hans munns røst,+ 15 for du skal bli et vitne for ham overfor alle mennesker om ting du har sett og hørt.+ 16 Og nå, hvorfor drøyer du? Reis deg, bli døpt+ og vask+ dine synder bort ved at du påkaller* hans navn.’+

17 Men da jeg hadde vendt tilbake til Jerusalem+ og bad i templet, falt jeg i transe*+ 18 og så ham, idet han sa til meg: ’Skynd deg og kom deg fort ut av Jerusalem, for de kommer ikke til å ta imot+ ditt vitnesbyrd om meg.’ 19 Og jeg sa: ’Herre, de vet selv godt at jeg i den ene synagogen etter den andre pleide å fengsle+ og pryle dem som trodde på deg;+ 20 og da blodet av Stẹfanus,+ ditt vitne, ble utøst, stod jeg også selv ved siden av og samtykte+ og passet på ytterkledningene til dem som gjorde det av med ham.’ 21 Og likevel sa han til meg: ’Dra av sted, for jeg skal sende deg ut til nasjoner langt borte.’»+

22 De hadde nå hørt på ham helt til dette ord, og de hevet sin røst og sa: «Få et slikt menneske bort fra jorden, for han burde ikke få leve!»+ 23 Og fordi de ropte og slengte ytterkledningene sine omkring og kastet støv opp i luften,+ 24 gav den militære befalingsmannen* ordre om at han skulle føres inn i soldatenes kvarter, og sa at han skulle forhøres under piskeslag, for at han fullt ut skulle få vite av hvilken grunn de ropte+ mot ham på denne måten. 25 Men da de hadde strakt Paulus ut til piskingen,* sa han til den offiseren* som stod der: «Har dere lov til å piske en mann som er romer+ og ikke er dømt?» 26 Da nå offiseren hørte dette, gikk han til den militære befalingsmannen og avla rapport og sa: «Hva er det du har i sinne å gjøre? Denne mannen er jo romer.» 27 Da gikk den militære befalingsmannen bort og sa til ham: «Si meg, er du romer?»+ Han sa: «Ja.» 28 Den militære befalingsmannen svarte: «Jeg har kjøpt disse borgerrettighetene* for en stor sum penger.» Paulus sa: «Men jeg er til og med født+ med dem.»*

29 De mennene som skulle til å forhøre ham under tortur, trakk seg derfor straks unna ham; og den militære befalingsmannen ble redd da han fikk rede på at han var romer,+ og at han hadde bundet ham.

30 Så, neste dag, løste han ham, ettersom han ønsket å få vite bestemt hvorfor han egentlig ble anklaget av jødene, og han befalte overprestene og hele Sanhedrịnet å komme sammen. Og han førte Paulus ned og stilte ham iblant dem.+