Job

 2 «Hvor lenge skal du fortsette å uttale deg om disse ting?+

Din munns ord er jo bare en kraftig vind.+

 3 Skulle vel Gud* fordreie retten,+

og skulle Den Allmektige fordreie rettferdigheten?+

 4 Hvis dine sønner har syndet mot ham,

slik at han lar dem falle i deres opprørs hånd,*

 5 hvis du selv søker Gud,+

og hvis du bønnfaller Den Allmektige om velvilje,

 6 hvis du er ren og rettskaffen,+

da ville han nå våkne opp for deg,*

og han ville med sikkerhet gjenreise ditt rettferdige tilholdssted.

 7 Og din begynnelse har kanskje vist seg å være ringe,

men din ende ville siden bli meget stor.+

 8 Jeg ber deg, bare spør den forrige generasjon,+

og rett din oppmerksomhet mot de ting deres fedre har utforsket.+

 9 Vi er jo bare fra i går,+ og vi vet ingenting,

for våre dager på jorden er en skygge.+

10 Kommer ikke de til å lære deg, gi deg beskjed,*

og kommer de ikke til å bære fram ord fra sitt hjerte?

11 Vil en papyrusplante+ vokse seg høy uten et sumpet sted?

Vil et siv bli stort uten vann?

12 Mens det ennå står i knopp og ikke er avplukket,

tørker det bort, ja før alt annet gress.+

13 Slik er stiene* for alle dem som glemmer Gud,*+

og en frafallens håp* vil gå til grunne;+

14 hans tillit er avskåret,

og hans fortrøstning er en edderkopps hus.*+

15 Han skal støtte seg til sitt hus, men det skal ikke bli stående;

han skal gripe tak i det, men det skal ikke bestå.

16 Han er full av sevje framfor solen,

og hans kvist skyter fram i hans hage.+

17 I en steinrøys blir hans røtter sammenflettet,

han betrakter et hus av stein.

18 Hvis en oppsluker ham fra hans sted,+

da vil det med sikkerhet fornekte ham og si: ’Jeg har ikke sett deg.’+

19 Se, slik oppløses hans vei,+

og av støvet spirer andre fram.

20 Se, Gud* selv skal ikke forkaste den uklanderlige,

og han skal ikke gripe hånden til dem som gjør ondt;

21 han skal til slutt fylle din munn med latter

og dine lepper med gledesrop.

22 De som hater deg, de skal bli kledd i skam,+

og de ondes telt skal ikke mer finnes.»