Mạskil. Av Ạsaf.+
78 Lytt, mitt folk, til min lov;+
bøy DERES øre til min munns ord.+
2 Med et ordspråk vil jeg åpne min munn;+
jeg vil la gåter fra fordums tid velle fram,+
3 det som vi har hørt og kjenner,+
og som våre egne fedre har fortalt oss,+
4 det som vi ikke skjuler for deres sønner,+
men forteller også til den kommende generasjon+ —
lovprisningene av Jehova og hans styrke+
og de underfulle ting som han har gjort.+
5 Og han begynte å opprette en påminnelse i Jakob,+
og en lov satte han i Israel,+
ting som han befalte våre forfedre,+
for at de skulle gjøre dem kjent for sine sønner,+
6 så den kommende generasjon, de sønner som skulle bli født, kunne kjenne dem,+
slik at de kunne stå fram og fortelle sine sønner om dem+
7 og sette sin lit til Gud+
og ikke glemme Guds gjerninger,+ men holde hans bud.+
8 Og de skulle ikke bli som sine forfedre,+
en gjenstridig og opprørsk generasjon,+
en generasjon som ikke hadde beredt sitt hjerte,+
og hvis ånd ikke var pålitelig overfor Gud.+
9 Ẹfraims sønner, om enn bevæpnede bueskyttere,+
trakk seg tilbake på kampens dag.+
10 De holdt ikke Guds pakt,+
og i hans lov ville de ikke vandre.+
11 De begynte også å glemme hans handlinger+
og hans underfulle gjerninger som han hadde latt dem se.+
12 For deres forfedres øyne hadde han handlet underfullt+
i Egypts land,+ på Sọans+ mark.
13 Han kløvde havet, så han kunne la dem gå over,+
og han fikk vannene til å stå som en demning.+
14 Og han fortsatte å lede dem ved en sky om dagen+
og hele natten ved et lys av ild.+
15 Han tok til å kløve klipper i ødemarken,+
for å la dem drikke i overflod som av vanndyp.+
16 Og han begynte å la strømmer komme fram av en steil klippe+
og la vannmasser renne ned liksom elver.+
17 Og de fortsatte å synde enda mer mot ham+
ved å gjøre opprør mot Den Høyeste i det vannløse området;+
18 og de tok til å sette Gud på prøve i sitt hjerte+
ved å be om noe å spise for sin sjel.+
19 Og de begynte å tale mot Gud.+
De sa: «Kan Gud dekke bord i ødemarken?»+
20 Se, han slo på en klippe+
så vannmasser kunne flyte og bekker kunne strømme fram.+
«Kan han også gi brød,+
ja, kan han skaffe føde til veie for sitt folk?»+
21 Det var derfor Jehova hørte og begynte å nære heftig vrede;+
og ild ble tent mot Jakob,+
og vrede steg opp mot Israel.+
22 For de trodde ikke på Gud,+
og de satte ikke sin lit til hans frelse.+
23 Og han tok til å gi befaling til skyhimlene der oppe,
og himmelens dører åpnet han.+
24 Og han fortsatte å la manna som de kunne spise, regne over dem,+
ja, himmelkorn gav han dem.+
25 Mektiges+ brød var det mennesker spiste;
forsyninger sendte han dem, så de kunne bli mette.+
26 Han begynte å la en østavind bryte løs i himlene+
og å få en sønnavind til å blåse ved hans styrke.+
27 Og han tok til å la føde regne over dem liksom støv,+
ja vingete flygende skapninger liksom havenes sandkorn.+
28 Og han fortsatte å la dem falle ned midt i hans leir,+
rundt omkring hans boliger.+
29 Og de begynte å spise og bli svært mette,+
og det de lengtet etter, gikk han i gang med å bringe dem.+
30 De hadde ikke vendt seg bort fra det de hadde lengtet etter,
deres mat var ennå i deres munn,+
31 da Guds vrede steg opp mot dem.+
Og han gikk i gang med å drepe blant deres velnærte,+
og Israels unge menn fikk han til å synke sammen.
32 Trass i alt dette syndet de enda mer+
og trodde ikke på hans underfulle gjerninger.+
33 Derfor gjorde han ende på deres dager som om de bare var et pust,+
og på deres år ved forferdelsen.
34 Hver gang han drepte noen av dem, da spurte de etter ham,+
og de vendte tilbake og søkte Gud.+
35 Og de begynte å huske at Gud var deres Klippe,+
og at Gud Den Høyeste var deres Hevner.+
36 Og de forsøkte å narre ham med sin munn,+
og med sin tunge forsøkte de å lyve for ham.+
37 Og deres hjerte stod ikke fast hos ham,+
og de viste seg ikke å være trofaste i hans pakt.+
38 Men han var barmhjertig;+ han pleide å dekke over misgjerningen+ og unnlot å bringe ødeleggelse.+
Og mange ganger lot han sin vrede vende tilbake+
og vakte ikke all sin voldsomme harme.
39 Og han fortsatte å huske at de var kjød,+
at ånden går bort og ikke kommer tilbake.+
40 Hvor ofte gjorde de ikke opprør mot ham i ødemarken,+
såret ham i ørkenen!+
41 Og gang på gang satte de Gud på prøve,+
ja, Israels Hellige voldte de smerte.+
42 De husket ikke hans hånd,+
den dag da han løskjøpte dem fra motstanderen,+
43 hvordan han i Egypt gjorde sine tegn+
og sine mirakler på Sọans mark;+
44 og hvordan han begynte å forvandle deres Nil-kanaler til blod,+
så de ikke kunne drikke av sine strømmer.+
45 Han sendte så brems over dem, for at disse skulle fortære dem,+
og frosker, for at disse skulle føre ødeleggelse over dem.+
46 Og han begynte å gi deres grøde til kakerlakkene
og frukten av deres slit til gresshoppene.+
47 Han tok til å drepe deres vinranke med haglet+
og deres morbærfikentrær med haglsteiner.+
48 Og han overgav så deres lastedyr til haglet+
og deres buskap til den brennende feber.
49 Han begynte å sende sin brennende vrede over dem,+
heftig vrede og fordømmelse og trengsel,+
sendelag av engler som brakte ulykke.+
50 Han beredte så en sti for sin vrede.+
Han holdt ikke deres sjel tilbake fra døden,
og deres liv overgav han til pesten.+
51 Til slutt slo han i hjel alle de førstefødte i Egypt,+
den første frukt av deres mannskraft i Kams telt.+
52 Deretter lot han sitt folk bryte opp som en hjord+
og førte dem som en flokk i ødemarken.+
53 Og han fortsatte å lede dem trygt, og de følte ingen redsel;+
og deres fiender — de ble dekket av havet.+
54 Og han førte dem så til sitt hellige landområde,+
dette fjellområdet som hans høyre hånd ervervet.+
55 Og for deres skyld drev han gradvis nasjonene ut,+
og med målesnoren begynte han å tildele dem en arv+
og lot Israels stammer bo i sine egne hjem.+
56 Og de begynte å sette Gud Den Høyeste på prøve og gjøre opprør mot ham,+
og hans påminnelser rettet de seg ikke etter.+
57 Og de vek stadig tilbake og handlet forrædersk som sine forfedre;+
de vendte om som en slakk bue.+
58 Og de fortsatte å krenke ham med sine offerhauger,+
og med sine utskårne bilder fortsatte de å egge ham til nidkjærhet.+
59 Gud hørte+ det og ble grepet av heftig vrede,+
og han følte dyp forakt for Israel.+
60 Og han forlot til slutt tabernaklet i Sjịlo,+
teltet hvor han bodde blant mennesker av jord.+
61 Og til fangenskap overgav han så sin styrke,+
og sin skjønnhet i motstanderens hånd.+
62 Og til sverdet fortsatte han å overgi sitt folk,+
og mot sin arv ble han grepet av heftig vrede.+
63 En ild fortærte hans unge menn,
og hans jomfruer ble ikke lovprist.+
64 Hans prester falt for sverdet,+
og deres enker brast ikke i gråt.+
65 Da begynte Jehova å våkne som av en søvn,+
lik en veldig mann som blir edru etter vinen.+
66 Og han tok til å slå sine motstandere bakfra;+
en skam som varer til uavgrenset tid, førte han over dem.+
67 Så forkastet han Josefs telt,+
og Ẹfraims stamme utvalgte han ikke.+
68 Men han utvalgte Juda stamme,+
Sion-fjellet, som han elsket.+
69 Og han begynte å bygge sin helligdom lik høydene,+
lik jorden som han har grunnlagt til uavgrenset tid.+
70 Og så utvalgte han David, sin tjener,+
og tok ham fra småfeets kveer.+
71 Fra plassen bak de hunndyr som gav die,+
hentet han ham til å være hyrde for Jakob, sitt folk,+
og for Israel, sin arv.+
72 Og han begynte å være hyrde for dem i samsvar med sitt hjertes ulastelighet,+
og med sine henders kyndighet begynte han å lede dem.+