Nehemja
13 På den dagen ble det lest+ opp av Moses’ bok+ for folkets ører; og en fant skrevet i den at ammonitten+ og moabitten+ til uavgrenset tid ikke skulle komme inn i den sanne Guds menighet,*+ 2 for de var ikke kommet Israels sønner i møte med brød+ og med vann,+ men hadde gitt seg til å leie Bịleam+ mot dem for å nedkalle ondt over dem.+ Vår Gud forandret imidlertid forbannelsen til en velsignelse.+ 3 Nå skjedde det at så snart de hørte loven,+ begynte de å skille ut+ hele den blandede flokk fra Israel.
4 Og før dette: Presten Ẹljasjib,+ som hadde ansvaret for en spisesal+ i vår Guds hus, var en slektning av Tobịa;+ 5 og han gikk i gang med å gjøre i stand en stor spisesal+ til ham, der hvor de tidligere pleide å legge kornofferet,+ viraken og redskapene og tiendedelen* av kornet, den nye vinen+ og oljen,+ som levittene+ og sangerne og portvaktene er berettiget til,* og bidraget til prestene.
6 Men i hele denne tiden var jeg ikke i Jerusalem, for i Artaxẹrxes’,+ Babylons* konges, trettiandre+ år kom jeg til kongen, og noe senere* bad jeg kongen om å få fri.+ 7 Så kom jeg til Jerusalem og ble klar over det onde som Ẹljasjib+ hadde gjort for Tobịas+ skyld ved å gjøre en spisesal i stand for ham i forgården til den sanne Guds hus.+ 8 Og jeg syntes det var meget ondt.+ Derfor kastet+ jeg alt innboet i Tobịas hus utenfor spisesalen. 9 Deretter gav jeg en befaling, og de renset+ spisesalene;+ og jeg gikk i gang med å bringe de redskapene+ som tilhørte den sanne Guds hus, tilbake dit, sammen med kornofferet og viraken.+
10 Og jeg fikk vite at levittenes andeler+ ikke var blitt gitt dem, med den følge at levittene og sangerne som utførte arbeidet, flyttet ut, hver til sin egen mark.+ 11 Og jeg begynte å klandre+ styresmennene+ og si: «Hvorfor er den sanne Guds hus blitt forsømt?»+ Så samlet jeg dem* og innsatte dem på deres plasser. 12 Og hele Juda på sin side brakte tiendedelen+ av kornet+ og av den nye vinen+ og av oljen+ til forrådsrommene.+ 13 Så satte jeg presten Sjelẹmja og avskriveren Sạdok og Pedạja av levittene til å ha oppsyn* med forrådsrommene, og under deres ledelse stod Hạnan, sønn av Sạkkur, sønn av Mattạnja+ — for de ble regnet som trofaste;+ og det pålå dem å sørge for utdelingen+ til sine brødre.
14 Å, kom meg i hu,+ min Gud, for dette, og utslett+ ikke de gjerninger som jeg i kjærlig godhet* har gjort i forbindelse med min Guds hus+ og overvåkningen av det.
15 I de dager så jeg i Juda noen som tråkket vinpresser på sabbaten+ og hentet inn kornhauger og lesset+ dem på esler,+ og likeså vin, druer og fikener+ og alle slags bører, og brakte dem inn i Jerusalem på sabbatsdagen;+ og jeg gikk i gang med å vitne mot dem på den dagen da de solgte levnetsmidler. 16 Og tyrierne+ oppholdt seg i byen,* idet de brakte inn fisk og alle slags handelsvarer+ og solgte det på sabbaten til Judas sønner og i Jerusalem. 17 Da begynte jeg å klandre de fornemme+ i Juda og si til dem: «Hva er det for en ond gjerning dere gjør, i og med at dere vanhelliger sabbatsdagen? 18 Var det ikke nettopp dette DERES forfedre gjorde,+ slik at vår Gud førte all denne ulykke over oss+ og også over denne byen? Og nå øker dere den brennende vrede mot Israel ved å vanhellige sabbaten.»+
19 Og det skjedde da Jerusalems porter* var blitt skyggefulle før sabbaten, at jeg straks gav en befaling, og så ble dørene lukket.+ Jeg sa videre at de ikke skulle åpne dem før etter sabbaten; og noen av mine egne tjenere stilte jeg i portene for at ingen bør skulle få komme inn på sabbatsdagen.+ 20 Følgelig overnattet handelsmennene og de som solgte alle slags handelsvarer, utenfor Jerusalem én gang og en gang til. 21 Så begynte jeg å vitne+ mot dem og si til dem: «Hvorfor overnatter dere foran muren? Hvis dere gjør det igjen, så legger jeg hånd på dere.»+ Fra den tid kom de ikke mer på sabbaten.
22 Og videre sa jeg til levittene+ at de regelmessig skulle rense+ seg og komme og holde vakt ved portene+ for å hellige*+ sabbatsdagen. Å, kom også dette i hu,+ til gunst for meg, min Gud, og ha virkelig medfølelse med meg etter din store kjærlige godhet.+
23 I de dager så jeg også de jødene som hadde latt asjdodittiske,+ ammonittiske og moabittiske+ hustruer bo hos seg.+ 24 Og når det gjelder sønnene deres, så snakket halvparten asjdodittisk — det var ingen av dem som kunne snakke jødisk+ — eller de forskjellige folkenes tungemål. 25 Og jeg begynte å klandre dem og nedkalle ondt over dem+ og slå noen menn blant dem+ og rive håret av dem og la dem sverge ved Gud:+ «Dere skulle ikke gi DERES døtre til deres sønner, og dere skulle ikke ta noen av deres døtre til DERES sønner eller dere selv.+ 26 Var det ikke på grunn av dem at Salomo, Israels konge, syndet?+ Og blant de mange nasjonene viste det seg at ingen konge var som han;+ og elsket av sin Gud var han,+ slik at Gud satte ham til konge over hele Israel. Selv ham fikk de fremmede hustruene til å synde.+ 27 Og er det ikke noe uhørt at dere gjør all denne store ondskap, idet dere handler troløst mot vår Gud ved å la fremmede hustruer bo hos dere?»+
28 Og en av sønnene til Jojạda,+ øverstepresten Ẹljasjibs+ sønn, var svigersønn av horonitten+ Sanbạllat.+ Derfor jaget jeg ham bort fra meg.+
29 Å, kom dem i hu, min Gud, på grunn av besmittelsen+ av prestedømmet og prestedømmets* og levittenes+ pakt.*+
30 Og jeg renset+ dem fra alt fremmed og gikk i gang med å tildele prestene og levittene tjenesteplikter, hver i sitt arbeid,+ 31 også i forbindelse med leveransen* av veden+ til fastsatte tider og i forbindelse med den første modne grøden.