4. Mosebok

32 Nå hadde Rubens sønner+ og Gads sønner+ fått en tallrik buskap, ja svært mange dyr. Og de begynte å se Jạsers land+ og Gịleads land, og se, stedet var et sted for buskap. 2 Gads sønner og Rubens sønner kom derfor og sa til Moses og presten Eleạsar og til forsamlingens høvdinger: 3 «Ạtarot+ og Dịbon+ og Jạser og Nịmra+ og Hẹsjbon+ og Ẹlale+ og Sẹbam og Nẹbo+ og Bẹon,+ 4 det landet som Jehova beseiret+ foran Israels forsamling, er et land for buskap, og dine tjenere har buskap.»+ 5 Og de sa videre: «Hvis vi har funnet velvilje for dine øyne, så la dette landet bli gitt dine tjenere til eiendom. La oss ikke behøve å gå over Jordan.»+

6 Da sa Moses til Gads sønner og Rubens sønner: «Skal DERES brødre dra i krig mens dere selv blir boende her?+ 7 Og hvorfor skulle dere ta motet fra Israels sønner og avholde dem fra å dra over til det landet som Jehova visselig skal gi dem? 8 Det var det DERES fedre gjorde+ da jeg sendte dem fra Kạdesj-Barnẹa+ for å se på landet. 9 Da de drog opp til Ẹsjkol-elvedalen+ og så landet, da tok de motet fra Israels sønner, slik at de ikke drog inn i det landet som Jehova skulle gi dem.+ 10 Derfor blusset Jehovas vrede opp på den dagen, slik at han sverget+ og sa: 11 ’De mennene som drog opp fra Egypt, fra tjueårsalderen og oppover,+ skal ikke se den jord som jeg har tilsverget* Abraham, Isak og Jakob,+ for de har ikke fulgt meg helt og fullt, 12 med unntak av Kạleb,+ kenisitten Jefụnnes sønn, og Josva,+ Nuns sønn, for de har fulgt Jehova helt og fullt.’ 13 Jehovas vrede blusset da opp mot Israel, og han lot dem flakke omkring i ødemarken i førti år,+ helt til hele den generasjonen som gjorde det som var ondt i Jehovas øyne, fikk sin ende.+ 14 Og her har dere reist dere i DERES fedres sted som yngelen av syndige mennesker for ytterligere å øke* Jehovas brennende vrede+ mot Israel. 15 Dersom dere vender dere bort og slutter å følge ham,+ da skal han sannelig la dem bli enda lenger i ødemarken,+ og dere vil ha handlet ødeleggende mot hele dette folket.»+

16 Senere gikk de til ham og sa: «La oss bygge sauekveer av stein her for buskapen vår og byer for våre små barn. 17 Men vi selv skal gå rustet i stridsformasjon+ foran Israels sønner helt til vi har ført dem til deres sted, når det enn måtte bli, mens våre små barn skal bo i byene med festningsverker, borte fra landets innbyggeres ansikt. 18 Vi skal ikke vende tilbake til våre hus før Israels sønner har fått seg jordeiendommer, hver sin egen arv.+ 19 For vi kommer ikke til å få en arv sammen med dem på den andre siden av Jordan og bortenfor, for vår arv er kommet til oss fra denne siden av Jordan, mot soloppgangen.»+

20 Da sa Moses til dem: «Hvis dere gjør dette, hvis dere framfor Jehova ruster dere til krigen+ 21 og enhver blant dere som er rustet, virkelig går over Jordan framfor Jehova, inntil han driver sine fiender bort fra seg+ 22 og landet er undertvunget foran Jehova,+ og dere deretter vender tilbake,+ da vil dere virkelig vise dere å være fri for skyld overfor Jehova og overfor Israel; og dette landet skal bli DERES som en eiendom framfor Jehova.+ 23 Men hvis dere ikke gjør slik, da synder dere sannelig mot Jehova.+ Vit at i så fall vil DERES synd innhente dere.+ 24 Bygg dere byer for de små barna DERES og steinkveer til småfeet DERES, og det som er utgått av DERES munn, skal dere gjøre.»+

25 Da sa Gads sønner og Rubens sønner til Moses: «Dine tjenere skal gjøre slik som min herre befaler.+ 26 Våre små barn, våre hustruer, vår buskap og alle husdyrene våre skal bli værende der i byene i Gịlead,+ 27 men dine tjenere skal gå over, enhver som er utrustet til hæren,+ framfor Jehova, til krigen, slik som min herre sier.»

28 Moses gav da en befaling angående dem til presten Eleạsar og til Josva, Nuns sønn, og til overhodene for fedrene* i Israels sønners stammer. 29 Og Moses sa til dem: «Hvis Gads sønner og Rubens sønner går over Jordan sammen med dere, enhver som er rustet til krigen,+ framfor Jehova, og landet virkelig blir undertvunget foran dere, da skal dere gi dem Gịlead-landet til eiendom.+ 30 Men hvis de ikke går rustet over sammen med dere,* da vil de måtte bosette seg midt iblant dere i Kạnaans land.»+

31 Gads sønner og Rubens sønner svarte på dette og sa: «Det Jehova har sagt til dine tjenere, det skal vi gjøre.+ 32 Vi skal selv dra rustet over framfor Jehova til Kạnaans land,+ og vår arveeiendom skal være hos oss* på denne siden av Jordan.»+ 33 Dermed gav Moses dem, det vil si Gads sønner+ og Rubens sønner+ og halve Manạsses, Josefs sønns, stamme,+ riket til Sịhon,+ amorittenes konge, og riket til Og,+ kongen i Bạsjan, det landet som hørte til dets byer i områdene, og landets byer rundt omkring.*

34 Og Gads sønner begynte å bygge Dịbon+ og Ạtarot+ og Ạroer,+ 35 og Ạtrot-Sjọfan og Jạser+ og Jogbẹha,+ 36 og Bet-Nịmra+ og Bet-Hạran,+ byer med festningsverker,+ og sauekveer av stein.+ 37 Og Rubens sønner bygde Hẹsjbon+ og Ẹlale+ og Kirjatạjim,+ 38 og Nẹbo+ og Bạ’al-Mẹon+ — navnene ble forandret — og Sịbma; og de begynte å gi de byene de bygde, navn etter sine egne navn.*

39 Og sønnene til Mạkir,+ Manạsses sønn, gikk i gang med å dra til Gịlead og innta det og drive bort de amorittene som var der. 40 Moses gav da Gịlead til Mạkir, Manạsses sønn, og han bosatte seg der.+ 41 Og Jạ’ir, Manạsses sønn, drog av sted og inntok så teltbyene deres, og han begynte å kalle dem Hạvvot-Jạ’ir.+ 42 Og Nọbah drog av sted og inntok så Kẹnat+ med tilhørende småbyer;* og han begynte å kalle byen Nọbah etter sitt eget navn.