Til dirigenten, for Jẹdutun. En sang med musikkledsagelse, av David.
62 Ja, på Gud venter min sjel i taushet.+
Fra ham kommer min frelse.+
2 Ja, han er min klippe og min frelse, min sikre høyde;+
jeg skal ikke bli brakt til å vakle meget.+
3 Hvor lenge skal dere rase mot den mann som dere vil myrde?+
Dere er alle lik en lutende vegg, en steinmur som blir presset inn.+
4 Ja, de gir råd for å lokke noen bort fra hans verdighet;+
de finner behag i løgn.+
Med sin munn velsigner de, men inni seg nedkaller de ondt.+ Sẹla.
5 Ja, vent i taushet på Gud, min sjel,+
for fra ham kommer mitt håp.+
6 Ja, han er min klippe og min frelse, min sikre høyde;+
jeg skal ikke bli brakt til å vakle.+
7 Hos Gud er min frelse og min herlighet.+
Min sterke klippe, min tilflukt er i Gud.+
8 Stol på ham til alle tider, du folk.+
Utøs DERES hjerte framfor ham.+
Gud er en tilflukt for oss.+ Sẹla.
9 Ja, jordmenneskets sønner er et pust,+
menneskesønnene er en løgn.+
Når de legges på vekten, er de alle sammen lettere enn et pust.+
10 Sett ikke DERES lit til bedrageri,+
og bli ikke opptatt av tomhet ved regelrett ran.+
Dersom midlene til underhold skulle vokse rikelig, så fest ikke DERES hjerte ved dem.+
11 Én gang har Gud talt, to ganger har jeg hørt dette:+
at styrke hører Gud til.+
12 Også kjærlig godhet hører deg til, Jehova,+
for du — du gjengjelder enhver etter hans gjerning.+