Apostlenes gjerninger

23 Paulus så fast på Sanhedrịnet og sa: «Menn, brødre, jeg har ferdes framfor Gud med en fullstendig ren samvittighet+ fram til denne dag.» 2 Da gav øverstepresten Ananịas ordre til dem som stod ved siden av ham, om å slå+ ham på munnen. 3 Da sa Paulus til ham: «Gud kommer til å slå deg, du hvitkalkede+ vegg. Sitter du for å dømme meg i samsvar med Loven+ og overtrer på én og samme tid Loven+ ved å befale at jeg skal bli slått?» 4 De som stod ved siden av, sa: «Skjeller du ut Guds øversteprest?» 5 Og Paulus sa: «Brødre, jeg visste ikke at han var øversteprest. Det står jo skrevet: ’Du skal ikke tale krenkende om en av ditt folks styresmenn.’»+

6 Da nå Paulus konstaterte at den ene delen bestod av saddukeere+ og den andre av fariseere, begynte han å rope i Sanhedrịnet: «Menn, brødre, jeg er en fariseer,+ en sønn av fariseere. Det er på grunn av håpet om de dødes oppstandelse+ jeg blir dømt.»+ 7 Fordi han sa dette, oppstod det uenighet+ mellom fariseerne og saddukeerne, og forsamlingen ble delt. 8 For saddukeerne+ sier at det verken er oppstandelse+ eller engel eller ånd, men fariseerne kunngjør offentlig alt dette.* 9 Så brøt det ut høylytt skriking,+ og noen av de skriftlærde fra fariseernes parti reiste seg og begynte en voldsom strid og sa: «Vi finner ikke noe urett hos denne mannen;+ hvis nå en ånd eller en engel har talt til ham,+ —.» 10 Da nå uenigheten ble stor, ble den militære befalingsmannen redd for at Paulus skulle bli slitt i stykker av dem, og han befalte soldatstyrken+ å gå ned og rive ham bort fra deres midte og føre ham inn i soldatenes kvarter.+

11 Men natten etter stod Herren hos ham+ og sa: «Vær ved godt mot!+ For som du har avlagt et grundig vitnesbyrd+ i Jerusalem om de ting som gjelder meg, slik må du også vitne i Roma.»+

12 Da det nå ble dag, dannet jødene en sammensvergelse+ og forpliktet seg med en forbannelse*+ og sa at de verken ville spise eller drikke før de hadde drept Paulus.+ 13 Det var mer enn førti menn som dannet denne edfaste sammensvergelsen; 14 og de gikk til overprestene+ og de eldste* og sa: «Vi har høytidelig forpliktet oss med en forbannelse til ikke å smake en matbit før vi har drept Paulus. 15 Nå må derfor dere, sammen med Sanhedrịnet, gjøre det klart for den militære befalingsmannen hvorfor han bør føre ham ned til dere, som om dere hadde i sinne å avgjøre mer nøyaktig de saker som vedrører ham.+ Men før han når fram, skal vi være klar til å gjøre det av med ham.»+

16 Men Paulus’ søstersønn hørte om bakholdet+ deres, og han kom og gikk inn i soldatenes kvarter og fortalte om det til Paulus. 17 Paulus kalte da en av offiserene til seg og sa: «Før denne unge mannen til den militære befalingsmannen, for han har noe å fortelle ham.» 18 Denne mannen tok ham derfor med seg og førte ham til den militære befalingsmannen og sa: «Fangen Paulus kalte meg til seg og anmodet meg om å føre denne unge mannen til deg, for han har noe å fortelle deg.» 19 Den militære befalingsmannen tok ham+ ved hånden og gikk til side og begynte å spørre da de var for seg selv: «Hva er det du har å fortelle meg?» 20 Han sa: «Jødene er blitt enige om å anmode deg om å føre Paulus ned til Sanhedrịnet i morgen, som om de hadde i sinne å få vite noe mer nøyaktig om ham.+ 21 La dem for all del ikke overtale deg, for mer enn førti av deres menn ligger på lur+ etter ham, og de har forpliktet seg med en forbannelse til verken å spise eller drikke før de har gjort det av med ham;+ og de er nå klar og venter på ditt tilsagn.» 22 Den militære befalingsmannen lot så den unge mannen gå, etter å ha pålagt ham: «Du må ikke røpe for noen at du har gjort kjent disse ting for meg.»

23 Og han kalte til seg to av offiserene og sa: «Gjør to hundre soldater klar til å marsjere helt til Cæsarẹa, og sytti hestfolk og to hundre spydbærere, ved den tredje time* om natten. 24 Sørg også for lastedyr, så de kan la Paulus ri og bringe ham trygt til Fẹliks, stattholderen.» 25 Og han skrev et brev som var formet slik:

26 «Claudius Lỵsias til den høyt ærede stattholder Fẹliks:+ Vær hilset! 27 Denne mannen ble grepet av jødene, og de skulle til å gjøre det av med ham, men jeg kom plutselig med en soldatstyrke og reddet ham,+ for jeg fikk vite at han var romer.+ 28 Og da jeg ønsket å bringe på det rene årsaken til at de anklaget ham, førte jeg ham ned til deres Sanhedrịn.*+ 29 Jeg fant ut at han var anklaget i forbindelse med spørsmål som gjaldt deres Lov,+ men ikke anklaget for noe som helst som fortjener død eller lenker.+ 30 Men fordi jeg har fått melding om et komplott+ mot mannen, sender jeg ham straks til deg og pålegger anklagerne å tale imot ham framfor deg.»+

31 Disse soldatene+ tok så Paulus i samsvar med sine ordrer og førte ham om natten til Antịpatris. 32 Neste dag lot de hestfolkene dra videre med ham, og de vendte tilbake til soldatenes kvarter. 33 Hestfolkene drog inn i Cæsarẹa+ og leverte brevet til stattholderen og framstilte også Paulus for ham. 34 Han leste det så og spurte hvilken provins han var fra, og fikk rede på+ at han var fra Kilịkia.+ 35 «Jeg skal høre nøye på deg,» sa han, «når dine anklagere også kommer.»+ Og han befalte at han skulle holdes under bevoktning i Herodes’ pretorianske palass.