1. Korinter

13 Hvis jeg taler i menneskers og englers tunger,*+ men ikke har kjærlighet, er jeg blitt et klingende messingstykke eller en larmende cymbal.+ 2 Og hvis jeg har den gave å profetere+ og er kjent med alle de hellige hemmeligheter+ og all kunnskap,+ og hvis jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell,+ men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.+ 3 Og hvis jeg gir alt det jeg eier, for å gi andre mat,+ og hvis jeg overgir mitt legeme+ for å kunne rose meg, men ikke har kjærlighet,+ da gagner det meg ikke i det hele tatt.

4 Kjærligheten*+ er langmodig+ og vennlig.+ Kjærligheten er ikke skinnsyk,*+ den skryter ikke,+ blir ikke oppblåst,+ 5 oppfører seg ikke usømmelig,+ søker ikke sine egne interesser,+ blir ikke opphisset.*+ Den holder ikke regnskap med krenkelsen.+ 6 Den gleder seg ikke over urettferdighet,+ men gleder seg ved sannheten.+ 7 Den tåler alt,+ tror alt,+ håper alt,+ utholder alt.+

8 Kjærligheten faller aldri bort.*+ Men enten det er gaver til å profetere, så skal de bli avskaffet; eller det er tunger,* så skal de opphøre; eller det er kunnskap, så skal den bli avskaffet.*+ 9 For vår kunnskap er stykkevis,*+ og vi profeterer stykkevis;+ 10 men når det som er fullstendig, kommer,+ skal det som er stykkevis, bli avskaffet. 11 Da jeg var barn, pleide jeg å tale som et barn, å tenke som et barn, å resonnere som et barn; men nå som jeg er blitt mann,+ har jeg avlagt de trekk som hører barnet til. 12 For nå ser vi i uklare konturer* ved hjelp av et metallspeil,+ men da skal det være ansikt til ansikt.+ Nå kjenner jeg* stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, liksom jeg også fullt ut er kjent.+ 13 Men nå forblir tro, håp, kjærlighet — disse tre; men den største av disse er kjærligheten.*+