2. Samuelsbok

15 Og etter dette skjedde det at Ạbsalom fikk laget seg en vogn, med hester og med femti mann som løp foran ham.+ 2 Og Ạbsalom stod tidlig opp+ og stilte seg ved siden av veien til porten.+ Og det skjedde når en mann hadde en rettssak som han kom til kongen for å få dom i,+ at Ạbsalom kalte ham til seg og sa: «Hvilken by er du fra?» Og vedkommende sa gjerne: «Din tjener er fra en av Israels stammer.» 3 Og Ạbsalom pleide å si til ham: «Se, dine ærender er gode og rette; men det er ingen hos kongen som hører på deg.»+ 4 Og Ạbsalom pleide å si videre: «Om bare jeg ble satt til dommer i landet,+ så hver mann som hadde en rettstvist eller en rettssak, kunne komme til meg! Da skulle jeg i sannhet behandle ham rettferdig.»+

5 Det hadde seg også slik at når en mann trådte fram for å bøye seg for ham, da rakte han hånden ut og grep fatt i ham+ og kysset ham. 6 Og Ạbsalom fortsatte å gjøre slik med alle israelitter som kom til kongen for å få en dom; og Ạbsalom fortsatte å stjele Israels menns hjerter.+

7 Og det skjedde ved slutten av en periode på førti år* at Ạbsalom sa til kongen: «Jeg ber deg, la meg dra av sted og i Hẹbron+ innfri det løftet som jeg høytidelig har avlagt overfor Jehova.+ 8 For din tjener avla et høytidelig løfte+ da jeg bodde i Gẹsjur+ i Syria, idet jeg sa: ’Hvis Jehova virkelig fører meg tilbake til Jerusalem, da skal jeg utføre tjeneste for Jehova.’»+ 9 Da sa kongen til ham: «Dra i fred.»+ Dermed brøt han opp og drog til Hẹbron.

10 Ạbsalom sendte nå speidere+ gjennom alle Israels stammer og sa: «Så snart dere hører lyden av hornet, da skal dere si: ’Ạbsalom er blitt konge+ i Hẹbron!’»+ 11 Nå var to hundre mann dratt med Ạbsalom fra Jerusalem; de var blitt bedt om å komme og var dratt i god tro,*+ og de visste ikke noe som helst. 12 Da Ạbsalom frambar ofrene, sendte han dessuten bud etter* gilonitten+ Akitọfel,+ Davids rådgiver,+ fra hans by Gịlo.+ Og sammensvergelsen+ ble stadig sterkere, og folket hos Ạbsalom vokste stadig i antall.+

13 Etter en tid kom det en som meldte det til David, idet han sa: «Israels menns hjerte+ har fulgt Ạbsalom.» 14 Straks sa David til alle sine tjenere som var hos ham i Jerusalem: «Bryt opp og la oss flykte;+ for det vil ikke være mulig for oss å unnslippe Ạbsalom! Vær snare, så han ikke skynder seg og innhenter oss og fører det som er ondt, over oss og slår byen med sverdets egg!»+ 15 Da sa kongens tjenere til kongen: «I samsvar med alt det min herre kongen måtte velge — her er dine tjenere.»+ 16 Dermed gikk kongen ut med hele sin husstand i sitt følge,+ og kongen lot ti kvinner, medhustruer,+ være igjen for å ta hånd om huset. 17 Og kongen drog videre ut, med alt folket i sitt følge; og de stanset ved Bet-Mẹrhak.*

18 Og alle hans tjenere gikk over ved hans side; og alle keretittene og alle peletittene+ og alle gittittene,+ seks hundre mann som hadde fulgt ham* fra Gat,+ gikk over foran kongens ansikt. 19 Da sa kongen til gittitten Ịttai:+ «Hvorfor skulle også du gå med oss? Vend tilbake+ og bli hos kongen; for du er en fremmed, og du er dessuten i landflyktighet, borte fra ditt hjemsted. 20 Det var i går du kom, og skulle jeg så i dag la deg flakke omkring+ sammen med oss, for å dra når jeg drar, hvor jeg enn drar? Vend tilbake og ta dine brødre med deg tilbake, og måtte Jehova vise deg* kjærlig godhet+ og være pålitelig* overfor deg!»+ 21 Men Ịttai svarte kongen og sa: «Så sant Jehova lever, og så sant min herre kongen lever:+ På det sted hvor min herre kongen kommer til å være, enten det er til død eller til liv, der skal din tjener være!»+ 22 Da sa David til Ịttai:+ «Gå av sted og dra over.» Så drog gittitten Ịttai over, og likeså alle hans menn og alle de små barna som var med ham.

23 Og alt landets folk* gråt med høy røst,+ og alt folket drog over, og kongen stod ved Kẹdron-elvedalen,+ og alt folket drog over på den åpne veien til ødemarken.* 24 Og se, også Sạdok+ var der, og med ham alle levittene,+ som bar+ den sanne Guds paktsark;+ og de satte så ned den sanne Guds ark ved siden av Abjạtar,*+ inntil alt folket var ferdig med å dra over fra byen. 25 Men kongen sa til Sạdok: «Før den sanne Guds ark+ tilbake til byen.+ Hvis jeg finner velvilje for Jehovas øyne, da vil han med sikkerhet føre meg tilbake og la meg se den og dens tilholdssted.+ 26 Men hvis han skulle si dette: ’Jeg har ikke funnet behag i deg’ — her er jeg, la ham gjøre med meg slik det synes godt i hans øyne.»+ 27 Og kongen sa videre til presten Sạdok: «Du er seer,+ ikke sant? Vend tilbake til byen i fred, og likeså Akimạ’as, din sønn, og Jọnatan,+ Abjạtars sønn, DERES to sønner, sammen med dere. 28 Se, jeg drøyer ved vadestedene* i ødemarken inntil det kommer et ord fra dere til underretning for meg.»+ 29 Sạdok og Abjạtar førte da den sanne Guds ark tilbake til Jerusalem, og de* ble der.

30 Og David gikk oppover Olivenstigningen+ og gråt mens han gikk, med tildekket hode;+ og han gikk barføtt, og alt folket som var med ham, tildekket hver og én sitt hode, og de gikk oppover og gråt mens de gikk.+ 31 Og det ble meldt følgende til David: «Selv Akitọfel er blant dem som har sammensverget seg+ med Ạbsalom.»+ Da sa David:+ «Jeg ber deg, Jehova,+ gjør Akitọfels råd til dårskap!»+

32 Og da David kom til toppen, hvor folk* pleide å bøye seg for Gud, se, da kom arkitten+ Hụsjai+ ham i møte, med sønderreven kjortel og jord på hodet.+ 33 Men David sa til ham: «Hvis du gikk over sammen med meg, da ville du i sannhet bli en byrde for meg.+ 34 Men hvis du vender tilbake til byen og du sier til Ạbsalom: ’Jeg er din tjener, konge. Før viste jeg meg å være din fars tjener, ja på den tiden, men nå er også jeg din tjener’+ — da skal du gjøre Akitọfels råd til intet+ for meg. 35 Er ikke prestene Sạdok og Abjạtar der sammen med deg?+ Og det skal være slik at alt det du hører fra kongens hus, skal du fortelle prestene Sạdok og Abjạtar.+ 36 Se, deres to sønner, Sạdoks sønn Akimạ’as+ og Abjạtars sønn Jọnatan,+ er der hos dem; og med dem skal dere sende bud til meg om alt som dere får høre.» 37 Da gikk Hụsjai, Davids venn,+ inn i byen. Og Ạbsalom+ kom så inn i Jerusalem.