Til dirigenten, på «Daggryets hind». En sang med musikkledsagelse, av David.
22 Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?+
Hvorfor er du langt borte fra min frelse,+
fra de ord jeg roper ut?+
2 Min Gud, jeg roper stadig om dagen, og du svarer ikke,+
og om natten, og det er ingen taushet fra min side.+
3 Men du er hellig,+
du som bor i Israels lovprisninger.+
4 Til deg satte våre fedre sin lit;+
de satte sin lit til deg, og du reddet dem stadig.+
5 Til deg ropte de,+ og de unnslapp;+
til deg satte de sin lit, og de ble ikke til skamme.+
6 Men jeg er en mark+ og ikke en mann,
hånt av mennesker og foraktet av folket.+
7 Alle som ser meg, de spotter meg;+
de åpner stadig munnen på vidt gap, de fortsetter å riste på hodet:+
8 «Han har overgitt seg til Jehova.+ La Ham redde ham!+
La ham utfri ham, ettersom han har funnet behag i ham!»+
9 For du var den som drog meg fram av mors liv,+
den som lot meg nære tillit ved min mors bryst.+
10 På deg har jeg vært kastet fra mors skjød;+
fra mors liv har du vært min Gud.+
11 Hold deg ikke langt borte fra meg, for trengsel er nær,+
for det er ingen annen hjelper.+
12 Mange unge okser har omringet meg;+
Bạsjans sterke har stilt seg opp omkring meg.+
13 De har åpnet sitt gap mot meg,+
som en løve som river i stykker og brøler.+
14 Som vann er jeg blitt utøst,+
og alle mine ben er blitt skilt fra hverandre.+
Mitt hjerte er blitt som voks,+
det har smeltet dypt i mitt indre.+
15 Min kraft er tørket ut som et potteskår,+
og min tunge kleber til mine gommer,+
og i dødens støv legger du meg.+
16 For hunder har omringet meg;+
de ondes forsamling har kringsatt meg.+
Som en løve er de ved mine hender og mine føtter.+
17 Jeg kan telle alle mine ben.+
De ser, de stirrer på meg.+
18 De deler mine klær mellom seg,+
og om min kledning kaster de lodd.+
19 Men du, Jehova, hold deg ikke langt borte.+
Du, min styrke,+ skynd deg å hjelpe meg!+
20 Utfri min sjel fra sverdet,+
min eneste fra hundens labb;+
21 frels meg fra løvens gap,+
og fra villoksers horn må du svare og frelse meg.+
22 Jeg vil forkynne ditt navn+ for mine brødre;+
midt i menigheten skal jeg lovprise deg.+
23 Dere som frykter Jehova, lovpris ham!+
Alle dere av Jakobs ætt, gi ham ære!+
Og vær redd for ham, alle dere av Israels ætt.+
24 For han har verken foraktet+
eller følt vemmelse ved den nødstiltes nød,+
og han har ikke skjult sitt ansikt for ham,+
og når han ropte til ham om hjelp, hørte han.+
25 Fra deg skal min lovprisning komme i den store menighet;+
mine løfter skal jeg innfri i nærvær av dem som frykter ham.+
26 De saktmodige skal spise og bli mette;+
de som søker Jehova, skal lovprise ham.+
Måtte DERES hjerter leve for evig.+
27 Alle jordens ender skal huske det og vende om til Jehova.+
Og alle nasjonenes slekter skal bøye seg ned for deg.+
28 For kongedømmet hører Jehova til,+
og han hersker over nasjonene.+
29 Alle de fete på jorden skal spise, og de skal bøye seg ned;+
for ham skal alle de som stiger ned i støvet, bøye seg ned,+
og ingen skal noensinne bevare sin sjel i live.+
30 En ætt skal tjene ham;+
det skal bli forkynt om Jehova for generasjonen.+
31 De skal komme og forkynne om hans rettferdighet+
for det folk som skal fødes, at han har gjort dette.+