Til dirigenten. «Ødelegg ikke.» Av David. Mịktam. Da han flyktet inn i hulen på grunn av Saul.+
57 Vis meg din gunst, Gud, vis meg din gunst,+
for til deg har min sjel tatt sin tilflukt,+
og i dine vingers skygge søker jeg tilflukt inntil ulykkene er forbi.+
2 Jeg roper til Gud Den Høyeste, til den sanne Gud, som gjør ende på dem for min skyld.+
3 Han skal sende hjelp fra himmelen og frelse meg.+
Han skal visselig forvirre den som glefser etter meg.+ Sẹla.
Gud skal sende sin kjærlige godhet og sin sannferdighet.+
4 Min sjel er midt iblant løver;+
jeg kan ikke annet enn legge meg ned blant dem som fortærer, ja blant menneskesønnene,
hvis tenner er spyd og piler,+
og hvis tunge er et skarpt sverd.+
5 Å, vær opphøyd over himlene, Gud;+
la din herlighet være over hele jorden.+
6 Et nett har de gjort klart for mine skritt;+
min sjel er blitt nedbøyd.+
De gravde en fallgrav for meg;
de har falt midt i den.+ Sẹla.
7 Mitt hjerte er fast, Gud,+
mitt hjerte er fast.
Jeg vil synge og spille.+
8 Våkn opp, min herlighet;+
våkn opp, strengeinstrument — også du, harpe!+
Jeg vil vekke daggryet.
9 Jeg skal prise deg blant folkene, Jehova;+
jeg skal synge og spille for deg blant folkegruppene.+
10 For din kjærlige godhet er stor opp til himlene,+
og din sannferdighet opp til skyhimlene.+
11 Å, vær opphøyd over himlene, Gud;+
la din herlighet være over hele jorden.