Habakkuk
3 Profeten Habạkkuks bønn i form av klagesanger:* 2 Jehova, jeg har hørt budskapet om deg.+ Jeg er blitt redd, Jehova, for din virksomhet.+
Kall den til live i årenes midte! Måtte du gjøre den kjent i årenes midte. Måtte du under opphisselsen huske å vise barmhjertighet.+
3 Gud* selv kom fra Tẹman,* ja en Hellig fra Pạran-fjellet.+ Sẹla.*+
Hans verdighet dekket himlene,+ og jorden ble fylt med hans lovprisning.+
4 Hans* klare lysskjær ble som lyset.*+ Han hadde to lysstråler* som gikk ut fra hans hånd, og der var hans styrke skjult.+
5 Foran ham gikk det pest,+ og brennende feber gikk fram ved hans føtter.+
6 Han stod stille, så han kunne få jorden til å riste.+ Han så og fikk deretter nasjoner til å hoppe.+
Og de evige fjell ble slått i stykker;+ høydene som varer til uavgrenset tid, bøyde seg.+ Fortidens vandringer er hans.
7 Under det som er skadelig, så jeg Kụsjans* telt.* Mịdjans+ lands teltduker begynte å skjelve.+
8 Er det mot elvene, Jehova, er det mot elvene din vrede er blitt opptent,+ eller er din heftige vrede vendt mot havet?+ For du red av sted på dine hester;+ dine vogner var frelse.+
9 I sin nakenhet blir din bue blottet.+ Stammenes svorne eder er det som blir sagt.*+ Sẹla. Med elver tok du til å kløve jorden.+
10 Fjell så deg; de vred seg i smerte.+ Et tordenvær av vannmasser fór fram. Vanndypet* frambrakte sin lyd.+ Mot det høye løftet det sine hender.
11 Sol — måne — stod stille+ i sin opphøyde bolig.+ Lik lys fortsatte dine piler å fare.+ Ditt spyds lyn tjente som klart lys.+
12 Med fordømmelse skred du fram over jorden. I vrede gikk du i gang med å treske nasjonene.+
13 Og du drog ut til frelse for ditt folk,+ for å frelse din salvede.* Du knuste overhodet for den ondes hus.+ Grunnvollen ble blottlagt, helt opp til halsen.+ Sẹla.
14 Med hans egne staver gjennomboret+ du hans krigeres hode da de stormet fram for å spre meg.+ Deres store lystighet var som hos dem som er besluttet på å fortære en nødstilt på et skjult sted.+
15 Gjennom havet trampet du med dine hester, gjennom de store vannmasser.+
16 Jeg hørte det, og min buk begynte å skjelve; ved lyden dirret mine lepper; det begynte å komme råttenskap i mine ben;+ og i min situasjon skalv jeg, for jeg skulle rolig vente på* trengselens dag,+ på at han skulle dra opp mot folket+ for å overfalle dem.
17 Om selv fikentreet ikke blomstrer+ og det ikke er grøde på vinrankene, om oliventreets verk slår feil og selv terrassene ikke frambringer føde,+ om småfeet blir skilt fra kveen og det ikke finnes storfe i innhegningene,+
18 så vil jeg for min del likevel juble i Jehova;+ jeg vil glede meg i min frelses Gud.*+
19 Jehova, Den Suverene Herre, er min vitale kraft;+ og han skal gjøre mine føtter lik hindenes,+ og på mine høyder skal han la meg ferdes.+
Til dirigenten, på mine strengeinstrumenter.