Salmene

2 Jeg har sunket ned i dyp gjørme, hvor det ikke er noen fast grunn.+

Jeg er kommet ut i dype vann,

og en strøm* har skylt meg bort.+

3 Jeg er blitt trett av å rope;+

min strupe er blitt hes.

Mine øyne har sviktet mens jeg har ventet på min Gud.+

4 De som hater meg uten grunn, er til og med blitt flere enn hårene på mitt hode.+

De som bringer meg til taushet, de som uten årsak er mine fiender, er blitt tallrike.+

Det jeg ikke hadde røvet, begynte jeg så å gi tilbake.

5 Gud, du er selv blitt kjent med min dårskap,

og for deg har min skyld ikke vært skjult.+

6 Måtte de som håper på deg, ikke bli til skamme på grunn av meg,+

du Suverene Herre, hærstyrkenes Jehova.+

Måtte de som søker deg, ikke bli ydmyket på grunn av meg,+

du Israels Gud.+

7 For jeg har båret hån for din skyld,+

ydmykelse har dekket mitt ansikt.+

8 Jeg er blitt en som er gjort fremmed for mine brødre,+

og en utlending for min mors sønner.+

9 For nidkjærhet for ditt hus har fortært meg,+

og forhånelsene fra dem som håner deg, de har falt på meg.+

10 Og jeg begynte å gråte under min sjels faste,+

men det ble til forhånelser for meg.+

11 Når jeg gjorde sekkelerret til min kledning,

da ble jeg et ordspråk for dem.+

12 De som sitter i porten, begynte å snakke om meg,+

og om meg sang de som drikker rusdrikk.+

13 Men min bønn var rettet til deg, Jehova,*+

i en antagelig tid,* Gud.+

I din store kjærlige godhet — svar meg med din frelses sannhet.+

14 Utfri meg av gjørmen, så jeg ikke synker ned.+

Måtte jeg bli utfridd fra dem som hater meg,+ og av de dype vann.+

15 La ikke vannstrømmen skylle meg bort+

eller dypet oppsluke meg

eller brønnen lukke sin munn over meg.+

16 Svar meg, Jehova, for din lojale kjærlighet er god.+

Vend deg til meg i samsvar med dine mange barmhjertighetsgjerninger,+

17 og skjul ikke ditt ansikt for din tjener.+

For jeg er hardt trengt; skynd deg å svare meg.+

18 Å, kom nær til min sjel; krev den tilbake;+

løskjøp meg på grunn av mine fiender.+

19 Du er selv blitt kjent med min vanære og min skam og min ydmykelse.+

Alle som viser fiendtlighet mot meg, er framfor deg.+

20 Vanæren har knust mitt hjerte, og såret kan ikke leges.+

Og jeg fortsatte å håpe på at noen ville vise medfølelse, men det var ingen,+

og på at noen ville trøste, men jeg fant ingen.+

21 Men til mat* gav de meg en giftplante,*+

og for min tørst forsøkte de å få meg til å drikke eddik.+

22 La deres bord* foran dem bli en felle,+

og det som er til deres velferd, en snare.+

23 La deres øyne formørkes, så de ikke ser;+

og la deres hofter stadig vakle.+

24 Utøs din fordømmelse over dem,+

og måtte din brennende vrede innhente dem.+

25 La deres inngjerdede leir bli øde;+

måtte det til slutt ikke være noen som bor i deres telt.+

26 For den som du selv har slått, har de forfulgt,+

og smertene til dem som du har gjennomboret, forteller de stadig om.

27 Føy misgjerning til deres misgjerning,+

og måtte de ikke komme inn i din rettferdighet.+

28 La dem bli strøket ut av de levendes bok,*+

og måtte de ikke bli innskrevet sammen med de rettferdige.+

29 Men jeg er nødstilt og har det vondt.+

Måtte din frelse, Gud, beskytte meg.+

30 Jeg vil lovprise Guds* navn med sang,+

og jeg vil opphøye ham med takksigelse.+

31 Og det vil være mer velbehagelig for Jehova* enn en okse,+

en ung okse som har horn og delt hov.+

32 De saktmodige skal visselig se det; de skal fryde seg.+

Dere som søker Gud, måtte dere nå bevare DERES hjerte i live.+

33 For Jehova lytter til de fattige,+

og sine fanger* skal han slett ikke forakte.+

34 La himmel og jord lovprise ham,+

havene og alt som beveger seg omkring i dem.+

35 For Gud selv skal frelse Sion,+

og han skal bygge Judas byer;+

og de skal visselig bo der og ta det* i eie.+

36 Og hans tjeneres avkom* skal arve det,+

og de som elsker hans navn, de skal bo i det.+