7 Er det ikke et tvangsarbeid+ det dødelige menneske har på jorden,
og er ikke hans dager som en leiekars dager?+
2 Som en slave gisper han etter skygge,+
og som en leiekar venter han på sin lønn.+
3 Slik har jeg fått verdiløse månemåneder i eie,+
og netter med vanskeligheter+ har de telt opp til meg.
4 Når jeg har lagt meg til hvile, da har jeg sagt: ’Når skal jeg stå opp?’+
Og når kvelden fyller sitt mål, da har jeg vært mett av rastløshet helt til morgenlysningen.
5 Mitt kjøtt er blitt kledd med mark+ og med klumper av støv;+
min hud har dannet skorper og oppløses.+
6 Mine dager er blitt raskere+ enn en veverskyttel,
og de får sin ende i håpløshet.+
7 Husk at mitt liv er vind,+
at mitt øye ikke kommer til å se det gode igjen.
8 Den som ser meg, hans øye kommer ikke til å betrakte meg;
dine øyne skal hvile på meg, men jeg skal ikke være til.+
9 Skyen svinner visselig hen og går bort;
slik skal den som farer ned til Sjẹol, ikke komme opp.+
10 Han skal ikke mer vende tilbake til sitt hus,
og hans sted skal ikke lenger kjennes ved ham.+
11 Så skal da heller ikke jeg legge bånd på min munn.
Jeg vil tale i min ånds trengsel;
jeg vil være opptatt med min sjels bitterhet!+
12 Er jeg et hav eller et havuhyre,
så du skulle sette vakt+ over meg?
13 Når jeg har sagt: ’Min divan skal trøste meg,
min seng skal hjelpe meg å bære min bekymring’,
14 har du endog skremt meg med drømmer,
og ved syner får du meg til å fare sammen av skrekk,
15 så min sjel foretrekker å kveles
— heller døden+ enn mine knokler.
16 Jeg har forkastet det;+ jeg vil ikke leve til uavgrenset tid.
La meg være, for mine dager er et pust.+
17 Hva er et dødelig menneske,+ at du skulle oppfostre ham
og rette ditt hjerte mot ham
18 og gi akt på ham hver morgen,
prøve ham hvert øyeblikk?+
19 Hvorfor vender du ikke ditt blikk fra meg+
og lar meg være i fred til jeg får svelget mitt spytt?
20 Har jeg syndet, hva kan jeg da utrette mot deg, du som iakttar menneskene?+
Hvorfor har du gjort meg til din skyteskive, så jeg er blitt en byrde for deg?
21 Og hvorfor tilgir du ikke min overtredelse+
og overser min misgjerning?
For nå skal jeg legge meg i støvet,+
og du skal visselig søke etter meg, men jeg skal ikke være til.»