Job
32 Da holdt disse tre mennene opp med å svare Job, for han var rettferdig i sine egne* øyne.+ 2 Men vreden ble opptent hos Ẹlihu,* busitten+ Bạrakels sønn, av Rams slekt. Mot Job blusset hans vrede opp fordi han erklærte sin egen sjel rettferdig i stedet for Gud.*+ 3 Også mot hans tre venner blusset hans vrede opp, på grunn av at de ikke hadde funnet et svar, men begynte å erklære Gud* ond.+ 4 Og Ẹlihu hadde ventet på Job med ord,* fordi de var eldre av dager enn han.+ 5 Men Ẹlihu så etter hvert at det ikke var noe svar i de tre menns munn,+ og hans vrede blusset stadig voldsommere opp. 6 Og Ẹlihu, busitten Bạrakels sønn, tok til å svare og si:
«Jeg er ung av dager,
og dere er gamle.+
Derfor holdt jeg meg tilbake* og var redd for
å gjøre min kunnskap kjent for dere.
9 Det er ikke de som bare er rike på dager, som viser seg å være vise,+
eller de som bare er gamle, som forstår seg på rett.+
10 Derfor sa jeg: ’Hør på meg.
Jeg, ja jeg, skal gjøre min kunnskap kjent.’
11 Se, jeg har ventet på DERES ord,
jeg lyttet hele tiden til DERES resonnementer,+
inntil dere fant fram til ord dere ville si.
12 Og mot dere holdt jeg min oppmerksomhet vendt,
og se, det er ingen som irettesetter Job,
ingen av dere som svarer på det han sier —
13 for at dere ikke skal kunne si: ’Vi har funnet visdom;+
det er Gud* som driver ham bort, ikke et menneske.’
14 Da han ikke har stilt ord opp mot meg,
skal jeg ikke svare ham med det dere har sagt.
15 De er blitt skrekkslagne, de har ikke svart mer;
ordene er blitt borte for dem.
16 Og jeg har ventet, for de fortsetter ikke å tale;
for de stod stille, de svarte ikke mer.
17 Jeg, ja jeg, skal svare min del;
også jeg skal gjøre min kunnskap kjent.