17 Min ånd er brutt,+ mine dager er slokket;
gravplassen venter meg.+
2 Jeg er sannelig utsatt for spott,+
og blant deres opprørske oppførsel holder mitt øye til.
3 Jeg ber deg, sett et pant for meg hos deg selv!+
Hvem skulle ellers gi meg sitt håndslag+ som pant?
4 Deres hjerte har du jo lukket for klokskap.+
Derfor opphøyer du dem ikke.
5 Han forteller kanskje venner at de kan ta sine andeler,
men hans sønners øyne vil svikte.+
6 Og han har satt meg til et ordspråk+ for folk,
så jeg blir en de spytter i ansiktet.+
7 Og av gremmelse blir mitt øye svakere,+
og mine lemmer er alle sammen som skyggen.
8 Rettskafne stirrer forbløffet på dette,
og den uskyldige opprøres over den frafalne.
9 Den rettferdige holder fast ved sin vei,+
og den som har rene hender,+ øker stadig sin styrke.+
10 Men dere — måtte dere alle sammen begynne igjen. Jeg ber dere, bare kom igjen,
for jeg finner ingen som er vis, blant dere.+
11 Mine dager er gått,+ mine planer er blitt revet i stykker,+
mitt hjertes ønsker.
12 De setter stadig natt i stedet for dag:+
’Lyset er nær på grunn av mørket.’
13 Om jeg fortsetter å vente, er Sjẹol mitt hus;+
i mørket+ vil jeg måtte bre ut mitt leie.
14 Til gravens dyp+ vil jeg måtte rope: ’Du er min far!’,
til marken:+ ’Min mor og min søster!’
15 Så hvor er da mitt håp?+
Ja, mitt håp — hvem får øye på det?
16 Til Sjẹols bommer skal de fare ned,
når vi alle sammen må stige ned i støvet.»+