Dommerne
2 Så kom Jehovas engel+ opp fra Gịlgal+ til Bọkim+ og sa: «Jeg gikk i gang med å føre dere opp fra Egypt og å føre dere inn i det landet som jeg sverget om overfor* DERES forfedre.+ Videre sa jeg: ’Aldri skal jeg bryte min pakt med dere.+ 2 Og dere for DERES del skal ikke slutte pakt med dette landets innbyggere.+ Deres altere skal dere rive ned.’+ Men dere har ikke lyttet til min røst.+ Hvorfor har dere gjort dette?+ 3 Så har jeg da også sagt: ’Jeg skal ikke drive dem bort foran dere, og de skal bli snarer for dere,+ og gudene deres vil tjene som et lokkemiddel for dere.’»+
4 Og det skjedde, så snart Jehovas engel hadde talt disse ord til alle Israels sønner, at folket hevet sin røst og begynte å gråte.+ 5 Derfor gav de det stedet navnet Bọkim.* Og de ofret så til Jehova der.
6 Da Josva sendte folket bort, drog Israels sønner av sted, hver til sin arvelodd, for å ta landet i eie.+ 7 Og folket fortsatte å tjene Jehova alle Josvas dager og alle de eldstes* dager, de hvis dager strakte seg forbi Josva,* og som hadde sett hele den store gjerning som Jehova hadde gjort for Israel.+ 8 Så døde Josva, Nuns sønn, Jehovas tjener, hundre og ti år gammel.+ 9 Og de begravet ham på hans arvs område i Tịmnat-Hẹres*+ i Ẹfraims fjellområde, nord for Gạ’asj-fjellet.+ 10 Og hele den generasjonen ble også samlet til sine fedre,+ og etter dem begynte det å framstå en annen generasjon, som ikke kjente Jehova eller den gjerning som han hadde gjort for Israel.+
11 Og Israels sønner begynte å gjøre det som var ondt i Jehovas øyne,+ og å tjene* Bạ’alene.+ 12 Slik forlot de Jehova, deres fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypts land,+ og tok til å følge andre guder, noen av gudene hos de folkene som var rundt omkring dem,+ og de begynte å bøye seg for dem, så de krenket Jehova.+ 13 Slik forlot de Jehova og gav seg til å tjene Bạ’al og Ạsjtoret-bildene.*+ 14 Da blusset Jehovas vrede opp mot Israel,+ så han gav dem i plyndrernes hånd, og de begynte å plyndre dem;+ og han solgte* dem så i deres fienders hånd, de som var rundt omkring,+ og de kunne ikke lenger stå seg mot sine fiender.+ 15 Overalt hvor de drog ut, viste Jehovas hånd seg å være vendt mot dem til deres ulykke,+ slik som Jehova hadde sagt, og slik som Jehova hadde sverget overfor dem;+ og de ble svært hardt trengt.+ 16 Jehova oppreiste da gang på gang dommere,+ og de frelste dem hver gang av plyndrernes hånd.+
17 Men heller ikke sine dommere hørte de på, og de hadde umoralsk omgang*+ med andre guder+ og begynte å bøye seg for dem. De vek hurtig av fra den veien som deres forfedre hadde vandret på i lydighet mot Jehovas bud.+ Slik gjorde ikke de. 18 Og når Jehova oppreiste dommere+ for dem, viste Jehova seg å være med dommeren, og han frelste dem av deres fienders hånd alle dommerens dager; for Jehova følte beklagelse+ når de stønnet på grunn av dem som undertrykte+ dem og trengte dem hit og dit.
19 Og når dommeren døde, skjedde det stadig at de vendte om og handlet mer fordervelig enn sine fedre ved å vandre etter andre guder for å tjene dem og bøye seg for dem.+ De avholdt seg ikke fra sine gjerninger og sin gjenstridige oppførsel.+ 20 Til slutt blusset Jehovas vrede opp+ mot Israel, og han sa: «Fordi denne nasjon har overtrådt min pakt,+ som jeg gav deres forfedre befaling om, og ikke har lyttet til min røst,+ 21 skal heller ikke jeg for min del lenger drive ut foran dem en eneste av de nasjoner som Josva lot bli igjen da han døde,+ 22 for ved dem å prøve+ Israel, om de kommer til å holde seg til Jehovas vei ved å vandre på den, slik deres fedre holdt seg til den, eller ikke.» 23 Så lot da Jehova disse nasjonene bli igjen, idet han ikke drev dem hurtig ut,+ og han gav dem ikke i Josvas hånd.