10 Hanna var dypt fortvilet,* og hun begynte å be til Jehova+ og å gråte voldsomt. 11 Hun ga så dette løftet: «Hærstyrkenes Jehova, hvis du ser hvor vondt din tjenestekvinne har det, og husker på meg og ikke glemmer din tjenestekvinne, men gir meg en sønn,+ da vil jeg gi ham til deg, Jehova, for alle hans levedager, og håret hans skal aldri bli klipt.»*+

11 David sa så til Ạbisjai og alle tjenerne sine: «Når min sønn, mitt eget kjøtt og blod, er ute etter å ta livet av meg+ – hvor mye mer da en benjaminitt!+ La ham være, så han kan forbanne meg, for Jehova har sagt at han skal gjøre det! 12 Kanskje Jehova ser hvor vanskelig jeg har det,+ og kanskje Jehova vender de forbannelsene som blir ropt mot meg i dag, til noe godt.»+

9 En tekst som Juda-kongen Hiskịa skrev etter at han hadde vært syk og hadde kommet seg etter sykdommen.

20 Redd meg, Jehova!