Apostlenes gjerninger

21 Da vi hadde revet oss løs fra dem, seilte vi ut og holdt kursen rett mot Kos. Neste dag kom vi til Rodos, og derfra dro vi til Pạtara. 2 Da vi fant et skip som skulle over til Fønịkia, gikk vi om bord og seilte av sted. 3 Etter at vi hadde fått Kypros i sikte, la vi øya bak oss på venstre side og seilte videre til Syria og la til land i Tyrus, der skipet skulle losse lasten. 4 Vi lette etter disiplene og fant dem, og så ble vi der i sju dager. På grunn av det ånden hadde gjort dem kjent med, sa de gang på gang til Paulus at han ikke måtte sette sine ben i Jerusalem.+ 5 Da det var på tide å reise, dro vi videre. Og alle sammen, også kvinnene og barna, fulgte oss helt til vi var ute av byen. Vi falt på kne på stranden og ba, 6 og så sa vi farvel til hverandre. Deretter gikk vi om bord i skipet, mens de andre dro hjem igjen.

7 Vi seilte så fra Tyrus og kom til Ptolemạis. Der hilste vi på brødrene og ble en dag hos dem. 8 Neste dag dro vi derfra og kom til Cæsarẹa, og vi gikk hjem til evangelisten Filip,+ som var en av de sju,+ og vi ble hos ham. 9 Han hadde fire ugifte døtre som profeterte.+ 10 Etter at vi hadde vært der i ganske mange dager, kom en profet som het Ạgabus,+ ned fra Judẹa. 11 Han kom til oss og tok beltet til Paulus, bandt føttene og hendene sine med det og sa: «Dette sier den hellige ånd: ‘Den mannen som eier dette beltet, skal bli bundet på denne måten av jødene i Jerusalem,+ og de skal overgi ham til folk fra nasjonene.’»+ 12 Da vi hørte dette, begynte både vi og de som var der, å be Paulus inntrengende om at han ikke måtte dra opp til Jerusalem. 13 Da svarte han: «Hvorfor gråter dere og prøver å få meg til å bli mindre besluttsom? Dere kan være helt sikre på at jeg er klar, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navns skyld.»+ 14 Da han ikke ville la seg overtale, sluttet vi å komme med innvendinger* og sa: «La Jehovas vilje skje.»

15 Etter dette gjorde vi oss klare til reisen og begynte på turen til Jerusalem. 16 Noen av disiplene fra Cæsarẹa ble med oss, og de tok oss med til Mnason fra Kypros, en av de første disiplene. Vi skulle nemlig være gjester hos ham. 17 Da vi kom til Jerusalem, tok brødrene varmt imot oss. 18 Dagen etter gikk Paulus sammen med oss til Jakob,+ og alle de eldste var til stede.* 19 Paulus hilste på dem, og så fortalte han i detalj om alt det Gud hadde gjort blant nasjonene gjennom hans tjeneste.

20 Etter at de hadde hørt dette, begynte de å ære Gud. Men de sa til ham: «Vår bror, du ser at det er mange tusener av troende blant jødene, og de følger alle Loven med stor iver.+ 21 Men de har hørt rykter om at du lærer alle jødene som bor blant nasjonene, å vende seg bort fra Moseloven, og at du sier at de ikke skal omskjære sønnene sine eller følge de vanlige skikkene.+ 22 Hva skal vi gjøre med dette? De vil helt sikkert få høre at du har kommet. 23 Gjør derfor det som vi sier til deg: Vi har fire menn her som har gitt et høytidelig løfte. 24 Ta med deg disse mennene og rens deg seremonielt sammen med dem og dekk utgiftene deres, så de kan få barbert hodet. Da kommer alle til å skjønne at det ikke er noe i de ryktene som de har hørt om deg, men at du lever på en rett måte, og at du også følger Loven.+ 25 Når det gjelder de troende fra nasjonene, så har vi skrevet et brev til dem med vår avgjørelse: at de skal holde seg borte fra det som er ofret til avguder,+ fra blod,+ fra kjøtt av dyr som er kvalt,+ og fra seksuell umoral.»+

26 Neste dag tok så Paulus mennene med seg og renset seg seremonielt sammen med dem.+ Og han gikk inn i templet for å gi beskjed om når renselsesdagene ville være over og offeret for hver enkelt av dem skulle bæres fram.

27 Da de sju dagene snart var over, fikk jødene fra Asia se ham i templet. De hisset opp hele folkemengden, grep tak i ham 28 og ropte: «Israelittiske menn, kom og hjelp oss! Dette er den mannen som overalt går imot folket vårt, Loven vår og dette stedet, uansett hvem han underviser. Og nå har han til og med tatt med seg grekere inn i templet og gjort dette hellige stedet urent.»+ 29 For de hadde tidligere sett Trọfimus+ fra Ẹfesos sammen med ham i byen, og de trodde at Paulus hadde tatt ham med seg inn i templet. 30 Det ble uroligheter i hele byen, og folk stimlet sammen, grep tak i Paulus og slepte ham ut av templet. Straks ble portene lukket. 31 Mens de slo løs på ham for å drepe ham, fikk kommandanten for hæravdelingen beskjed om at det var stor uro i hele Jerusalem. 32 Straks tok han med seg soldater og offiserer og løp ned til dem. Da folk fikk se kommandanten og soldatene, holdt de opp med å slå Paulus.

33 Kommandanten kom bort, arresterte ham og ga ordre om at han skulle bindes med to lenker.+ Så spurte kommandanten hvem han var, og hva han hadde gjort. 34 Men noen i folkemengden ropte én ting og andre noe annet. På grunn av alt bråket var det ikke mulig for ham å få klarhet i saken, og derfor befalte han at Paulus skulle føres til soldatenes kvarter. 35 Men da han kom til trappen, måtte soldatene bære ham fordi folkemengden presset så voldsomt på. 36 En stor flokk fulgte etter og ropte: «Drep ham!»*

37 Akkurat da Paulus skulle føres inn i soldatenes kvarter, spurte han kommandanten: «Kan jeg få si noe til deg?» Han svarte: «Kan du gresk? 38 Er ikke du den egypteren som for en tid siden fikk i stand et opprør og førte de 4000 snikmorderne* ut i ødemarken?» 39 Da sa Paulus: «Nei, jeg er jøde,+ og jeg kommer fra Tarsus+ i Kilịkia og er borger av en velkjent by. Så jeg ber deg, gi meg lov til å tale til folket.» 40 Det fikk han lov til, og Paulus, som sto på trappen, ga tegn med hånden til folket. Da det ble helt stille, talte han til dem på hebraisk:+