Apostlenes gjerninger

22 «Brødre og fedre, hør hva jeg har å si til mitt forsvar.»+ 2 Da de hørte at han snakket til dem på hebraisk, ble de enda stillere. Så sa han: 3 «Jeg er jøde,+ født i Tarsus i Kilịkia,+ men utdannet i denne byen ved Gamạliels føtter,+ opplært til å følge forfedrenes lov til punkt og prikke,+ og jeg var like ivrig i tjenesten for Gud som alle dere er i dag.+ 4 Jeg bandt både menn og kvinner som fulgte denne Veien, kastet dem i fengsel og forfulgte dem helt til døden.+ 5 Det kan øverstepresten og hele forsamlingen av eldste bekrefte. De ga meg også brev til våre brødre i Damaskus, og jeg dro av sted for å føre folk derfra i lenker til Jerusalem for at de skulle bli straffet.

6 Men da jeg var på vei og nærmet meg Damaskus midt på dagen, strålte det plutselig et sterkt lys fra himmelen rundt meg,+ 7 og jeg falt til jorden og hørte en stemme som sa: ‘Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?’ 8 Jeg spurte: ‘Hvem er du, Herre?’ Da sa han til meg: ‘Jeg er Jesus, nasareeren, han som du forfølger.’ 9 Mennene som var med meg, så lyset, men de hørte ikke stemmen til ham som snakket til meg.+ 10 Da spurte jeg: ‘Hva skal* jeg gjøre, Herre?’ Herren sa til meg: ‘Reis deg, gå inn i Damaskus, og der vil du få beskjed om alt som det er bestemt at du skal gjøre.’+ 11 Men jeg kunne ikke se noe på grunn av det sterke lyset. De som var med meg, tok meg derfor i hånden og leide meg inn i Damaskus.

12 Der var det en som het Ananịas.+ Han var en gudfryktig mann som fulgte Loven, og alle jødene som bodde der, hadde bare godt å si om ham. 13 Han kom til meg, stilte seg foran meg og sa: ‘Saul, min bror, bli seende igjen!’ Straks løftet jeg blikket og kunne se ham.+ 14 Han sa: ‘Våre forfedres Gud har utvalgt deg til å lære hans vilje å kjenne og til å se den rettferdige+ og til å høre hans stemme. 15 For du skal være et vitne for ham og fortelle alle om det du har sett og hørt.+ 16 Så hva venter du på? Reis deg, bli døpt og vask dine synder+ bort ved å påkalle hans navn.’+

17 Men da jeg var tilbake i Jerusalem+ og ba i templet, kom jeg i transe 18 og så ham. Han sa til meg: ‘Skynd deg og dra ut av Jerusalem, for de vil ikke godta det du forkynner* om meg.’+ 19 Men jeg svarte: ‘Herre, de vet jo godt at jeg i den ene synagogen etter den andre pleide å fengsle og piske* dem som trodde på deg.+ 20 Og da ditt vitne Stẹfanus ble drept, sto jeg ved siden av og ga min støtte til det som skjedde, og jeg passet på kappene til dem som tok livet av ham.’+ 21 Likevel sa han til meg: ‘Dra av sted, for jeg skal sende deg ut til nasjoner langt borte.’»+

22 De hørte på ham helt til han hadde sagt dette, men nå begynte de å rope: «Få det mennesket bort fra jorden, for han fortjener ikke å leve!» 23 De ropte høyt og slengte kappene sine omkring og kastet støv opp i luften.+ 24 Kommandanten ga derfor ordre om at Paulus skulle føres inn i soldatenes kvarter og forhøres under piskeslag, så han kunne få vite nøyaktig hvorfor de ropte mot Paulus på denne måten. 25 Men da de hadde spent Paulus fast for å piske ham, sa han til den offiseren som sto der: «Har dere lov til å piske en romersk borger som ikke er blitt dømt?»*+ 26 Da offiseren hørte dette, gikk han til kommandanten, meldte fra og sa: «Hva har du tenkt å gjøre? Denne mannen er jo romersk borger.» 27 Kommandanten gikk da bort og spurte ham: «Si meg, er du romersk borger?» Han svarte: «Ja.» 28 Da sa kommandanten: «Jeg har kjøpt disse borgerrettighetene for en stor sum penger.» Paulus svarte: «Men jeg er født med dem.»+

29 De mennene som skulle til å forhøre ham under tortur, trakk seg derfor straks unna ham. Og da kommandanten ble klar over at Paulus var romersk borger, ble han redd fordi han hadde bundet ham med lenker.+

30 Neste dag løste han Paulus fra lenkene og befalte overprestene og hele Sanhedrịnet å komme sammen, for han ville få klarhet i hvorfor jødene anklaget ham. Så førte han Paulus ned og stilte ham foran dem.+