Apostlenes gjerninger

27 Da det var bestemt at vi skulle seile til Italia,+ overga de både Paulus og noen andre fanger til en offiser som het Julius, fra den keiserlige hæravdelingen.* 2 Vi gikk om bord i et skip fra Adramỵttium som skulle til forskjellige havner langs kysten av provinsen Asia, og så seilte vi ut. Aristạrkus,+ en makedoner fra Tessalọnika, var sammen med oss. 3 Neste dag la vi til land i Sidon, og Julius behandlet Paulus på en vennlig måte og ga ham lov til å besøke vennene sine så de kunne ta seg av ham.

4 Da vi la ut derfra, seilte vi i le av Kypros, for det var motvind. 5 Så seilte vi over åpent hav langs Kilịkia og Pamfỵlia og la til kai i Myra i Lỵkia. 6 Der fant offiseren et skip fra Alexandria som skulle til Italia, og han fikk oss om bord i det. 7 Så, etter at vi hadde seilt langsomt videre i nokså mange dager, klarte vi med nød og neppe å komme til Knidos. Fordi vinden hindret oss i å komme videre, seilte vi i le av Kreta ved Salmọne. 8 Vi klarte så vidt å seile langs kysten og kom til et sted som kalles Godhavnene, i nærheten av byen Lasẹa.

9 Det hadde nå gått nokså lang tid – ja, det var allerede forbi soningsdagsfasten,+ og det var risikabelt å seile. Paulus ga dem derfor dette rådet: 10 «Menn, jeg ser at denne sjøreisen vil føre til skade og stort tap når det gjelder både lasten og skipet. Ja, også livet vårt er i fare.» 11 Men offiseren hørte mer på styrmannen og eieren av skipet enn på Paulus. 12 Fordi havnen ikke egnet seg til overvintring, anbefalte de fleste at de skulle seile derfra og se om de på en eller annen måte kunne komme seg til Føniks for å overvintre der. Denne havnen på Kreta er åpen mot nordøst og mot sørøst.

13 Siden det blåste en svak sønnavind, tenkte de at de ville klare å nå målet sitt, og de lettet anker og begynte å seile langs Kreta nær kysten. 14 Men ganske snart kom en voldsom vind som kalles Eurakỵlon, farende over øya. 15 Skipet ble feid av gårde, og det var ikke mulig å holde baugen opp mot vinden, så vi ga opp og lot oss drive av sted. 16 Snart kom vi i le av en liten øy som heter Kauda, og likevel klarte vi bare så vidt å berge skipsbåten ved akterstavnen. 17 Etter å ha heist den om bord surret de tau rundt skipet for å forsterke skroget. Og fordi de var redde for å gå på grunn i Syrtebuktene, senket de seilet* og lot seg drive av sted. 18 Vi ble kastet voldsomt omkring av stormen, og derfor begynte de neste dag å lette skipet for last.+ 19 Og den tredje dagen kastet de skipets tauverk og annet utstyr over bord.

20 Verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og det kraftige uværet fortsatte å rase. Etter hvert begynte vi å miste håpet om å overleve. 21 De hadde ikke fått i seg mat på lenge, og Paulus stilte seg nå midt iblant dem og sa: «Menn, dere burde virkelig ha fulgt mitt råd og ikke seilt ut fra Kreta. Da hadde dere unngått disse skadene og dette tapet.+ 22 Likevel ber jeg dere nå om å være ved godt mot, for ikke én av dere skal miste livet, bare skipet skal gå tapt. 23 I natt kom det en engel+ til meg fra den Gud som jeg tilhører, og som jeg utfører hellig tjeneste for. 24 Han sa: ‘Ikke vær redd, Paulus. Du skal stå framfor keiseren,+ og for din skyld vil Gud redde alle dem som seiler sammen med deg.’ 25 Vær derfor ved godt mot, menn, for jeg tror på det Gud har sagt, og stoler på at det vil gå nøyaktig slik som jeg har fått beskjed om. 26 Men vi kommer til å måtte strande på en øy.»+

27 Den 14. natten, mens vi ble kastet hit og dit på Ạdriahavet, begynte sjøfolkene ved midnatt å få mistanke om at de nærmet seg land. 28 De loddet dybden og fant ut at den var 20 favner. Så fortsatte de et lite stykke og loddet dybden igjen. Da var den 15 favner. 29 De var redde for at vi skulle strande på klippene, så de kastet ut fire ankere fra akterstavnen og ønsket at det måtte bli dag. 30 Men sjøfolkene ville prøve å rømme fra skipet. De firte skipsbåten ned på sjøen og sa at de gjorde det fordi de skulle kaste ankere fra baugen. 31 Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir om bord på skipet, kan dere ikke bli reddet.»+ 32 Soldatene kappet da tauene til skipsbåten og lot den drive bort.

33 Da det begynte å bli lyst, oppfordret Paulus alle til å spise noe. Han sa: «Dette er den 14. dagen dere har ventet spent og urolig, og dere har ikke fått i dere noe som helst mat. 34 Nå må dere spise noe. Det er viktig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal nemlig miste så mye som et hårstrå på hodet.» 35 Etter at han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud foran dem alle, brøt det i biter og begynte å spise. 36 Da fikk alle nytt mot, og de begynte å få i seg litt mat. 37 Vi var i alt 276 mennesker om bord på skipet. 38 De spiste seg mette, og så lettet de skipet ved å kaste hvetelasten på sjøen.+

39 Da det ble dag, dro de ikke kjensel på landskapet.+ Men de så en bukt med en strand, og de bestemte seg for å prøve å sette skipet på grunn der. 40 Så kappet de ankrene og lot dem falle i sjøen. De løsnet også de tauene som de hadde surret fast styreårene med. Deretter heiste de forseilet for vinden og styrte mot stranden. 41 Da de kom inn på en grunne med dyp sjø på begge sider, grunnstøtte skipet. Baugen satte seg fast og rikket seg ikke, men akterstavnen begynte å bli slått i stykker av de kraftige bølgene.+ 42 Soldatene bestemte seg da for å drepe fangene, så ingen skulle svømme bort og slippe unna. 43 Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i å gjøre det de hadde tenkt. Han ga ordre om at de som kunne svømme, skulle hoppe i sjøen og komme seg i land først. 44 Så skulle resten følge etter, noen på planker og andre på vrakdeler fra skipet. På denne måten kom alle trygt i land.+