Job
20 Naamatitten Sofar+ tok da til orde og sa:
2 «Nå tvinger mine opprivende tanker meg til å svare,
for jeg er opprørt.
4 Du må jo alltid ha visst dette,
for slik har det vært helt siden mennesket* ble satt på jorden,+
5 at de ondes gledesrop er kortvarig,
6 Selv om han gjør seg så stor at han når opp til himmelen
og hans hode når opp til skyene,
7 kommer han til å forsvinne for alltid som sin egen avføring.
De som så ham før, vil si: ‘Hvor er han?’
8 Som en drøm skal han fly bort, og man finner ham ikke.
Han forsvinner som et syn om natten.
9 Det øyet som en gang så ham, kommer ikke til å se ham mer,
og det stedet der han bodde, får ikke se ham igjen.+
10 Barna hans må be de fattige om å vise dem velvilje,
og med egne hender må han gi tilbake sin rikdom.+
12 Hvis ondskapen smaker søtt i hans munn,
hvis han gjemmer den under tungen,
13 hvis han nyter den og ikke gir slipp på den,
men beholder den i munnen,
14 skal maten bli dårlig i hans mage,
den skal bli som kobraers gift* i hans indre.
15 Han har slukt rikdom, men må spy den ut.
Gud skal tømme den ut av hans mage.
17 Han får aldri se bekkene,
elvene av honning og smør.
18 Han må gi tilbake alt han har, og får ikke nyte* det,
han får ingen glede av den rikdommen han har oppnådd ved sin handel.+
19 For han har knust og sviktet de fattige.
Han har røvet til seg et hus som han ikke har bygd.
20 Men han finner ingen indre fred,
rikdommen hans kan ikke redde ham.
21 Det er ingenting igjen som han kan sluke,
derfor vil hans velstand ikke vare.
22 Når han er på høyden av sin velstand, vil bekymringene innhente ham,
ulykken kommer over ham med full kraft.
23 Mens han fyller magen,
skal Gud* sende sin brennende vrede over ham
og la den regne ned over ham, inn i hans innvoller.
24 Flykter han fra våpen av jern,
skal piler fra en kobberbue gjennombore ham.
26 Hans skatter skal forsvinne i fullstendig mørke.
En ild som ingen blåser på, skal sluke ham.
Hvis det er noen overlevende i hans telt, er det ulykke som venter dem.
27 Himmelen skal avsløre hans synd,
jorden skal reise seg mot ham.
29 Dette er det som et ondt menneske får fra Gud,
den arven som Gud har tildelt ham.»