3C Den hebraiske verbformen som angir vedvarende eller fremadskridende handling

Hebraiske verb har to aspekter: perfektum og imperfektum. («Perfektum» og «imperfektum» står her for noe annet enn det mange er fortrolig med fra norsk grammatikk.) Perfektum beskriver ofte en handling som fullstendig eller fullført. Imperfektum beskriver ofte en handling som ufullstendig, vedvarende eller fremadskridende. I 1Mo 1: 1 står det hebraiske verbet som er oversatt med «skapte», i perfektum, noe som uttrykker at skapelsen av himmelen og jorden var en fullført handling. I 1Mo 2: 2 står det hebraiske verbet som er oversatt med «begynte å hvile», i imperfektum, noe som bringer tanken hen på noe ufullstendig, vedvarende eller fremadskridende. (Jf. He 4: 4⁠—7.) På hebraisk kan derfor en handling som fant sted i fortiden, beskrives med verb i imperfektum når handlingen blir betraktet som ufullstendig. På den annen side kan en handling som vil finne sted i framtiden, beskrives med verb i perfektum når handlingen blir betraktet som fullstendig. I oversettelse til norsk kan hebraiske verbs imperfektive aspekt gjengis ved at man legger til ord og uttrykk som «begynte å», «gikk i gang med å», «fortsatte å», «deretter», «videre», «så» mfl.

Når det gjelder hva som først og fremst kjennetegner hebraisk imperfektum, skriver James Washington Wattsa i A Distinctive Translation of Genesis (Grand Rapids, Michigan, 1963, s. 129, 130): «Det grunnleggende trekk ved alle imperfekter er ufullstendighet. . . . Når disse imperfektene står i indikativ, kommer deres ufullstendighet til uttrykk ved at de beskriver enten noe fremadskridende eller noe som gjentar seg. Det framgår av sammenhengen om det er det ene eller det andre; verbets form er den samme i begge tilfeller.

Hvis sammenhengen viser at det er snakk om en enkelt handling eller tilstand, inneholder verbalformen tanken om noe fremadskridende. Handlingen blir beskrevet som noe som er i utvikling. I et slikt tilfelle vil ikke grunntanken i det tilsvarende engelske verbet være tilstrekkelig til å overbringe den fulle betydningen. [Det samme kan sies om norske verb.] Hvis oversetteren finner grunn til å få fram den fulle betydningen, må han legge til et hjelpeverb, som ’begynne’ eller ’fortsette’, eller et adverbial som ’gradvis’. Når en beretning skrider raskt fram og hendelsesforløpet er viktigere enn å gi en livaktig beskrivelse av hvordan en bestemt hendelse utvikler seg, vil oversetteren kanskje nøye seg med å bruke bindeord som ’deretter’ og ’så’ for å angi både handlingsforløpet og det fremadskridende momentet. I så fall kommer ikke det fremadskridende momentet fullt ut til uttrykk. Man beveger seg bare fra én handling eller tilstand til en annen uten å beskrive i klartekst det fremadskridende momentet i den andre handlingen eller tilstanden. Når oversetteren benytter denne begrensede oversettelsen, innebærer det at han ikke finner spesiell grunn til å framheve det fremadskridende momentet på dette punktet. Beretningen ville bli svært trettende å lese på engelsk [og på norsk] hvis han gjorde det. Hvis oversetteren på den annen side ser at beretningen vil bli beriket hvis han får fram det fulle betydningsinnholdet i verbet, står det ham fritt å gjøre det.

Hvis sammenhengen viser at handlingen eller tilstanden forekommer mer enn én gang, inneholder verbformen tanken om noe som gjentar seg. Igjen er det slik at grunnbetydningen av det tilsvarende engelske [eller norske] verbet ikke er tilstrekkelig til å overbringe den fulle betydningen. Skal man fullt ut få fram tanken om gjentagelse eller om at noe forekom ofte, må man legge til et hjelpeverb, som ’fortsatte’ eller ’pleide’, eller et adverbial, som ’gang på gang’.»

Opp gjennom århundrene har språkforskere undret seg over at det på hebraisk var mulig å beskrive hendelser i fortiden ved hjelp av verb i imperfektum og å beskrive framtidige hendelser ved hjelp av verb i perfektum. I et forsøk på å forklare denne eiendommeligheten ble teorien om waw consecutivum utformet. Om denne teorien sier O.L. Barnes i A New Approach to the Problem of the Hebrew Tenses and Its Solution Without Recourse to Waw-Consecutive (Oxford 1965, s. 4, 5): «Saken er blitt unødig komplisert ved at man har introdusert og slavisk holdt seg til tesen om waw consecutivum og dens forgjenger waw conversivum (det siste navnet som er blitt foreslått, er waw conservativum). Det har riktignok vært presentert flere variasjoner over dette temaet, men teorien går i korthet ut på at når det står en waw (ו ’og’) foran det første verbet i en rekke av på hverandre følgende (konsekutive) hebraiske verb i imperfektum, og det står et hebraisk verb i perfektum foran, så skal alle leses eller oppfattes som perfekter (i stedet for det de i virkeligheten er: imperfekter) og omvendt. Dette gjelder naturligvis under forutsetning av at visse vokaler som hører sammen med waw (ו) i imperfektum, er til stede.»

Om gyldigheten av denne teorien skriver O.L. Barnes på s. 1 i sin bok: «Vi kan med rette spørre hvorfor waw (ו ’og’) skulle ha denne merkverdige konverterende evnen. Noen nyere lærebøker i grammatikk forsøker å komme utenom denne urimeligheten ved å si at det i virkeligheten ikke er waw-en (ו ’og’) som har denne konverterende evnen, men at den er den nøkkelen eller ledetråden vi må se etter som et kjennetegn på konverteringen. Men når alt kommer til alt, kommer jo det ut på ett. Jeg mener at det ut fra det som blir framholdt her, vil framgå tydelig at waw (ו ’og’) ikke har denne evnen, og at det ikke er nødvendig å anta denne teorien for å kunne forklare den hurtige, noen ganger brå, vekslingen i rekken av hebraiske verbformer. Vi kan med andre ord se helt bort fra den mytiske teorien om waw consecutivum som noen grammatikere har oppfunnet.»

For over hundre år siden tok Benjamin Wills Newton klart avstand fra teorien om waw consecutivum (waw conversivum) i The Altered Translation of Genesis ii. 5 (London 1888, s. 49⁠—51). Etter å ha gitt en prøve på en oversettelse av 1Mo 1: 3⁠—8 sier han på s. 50, 51: «I hele kapitlet brukes futurum [nå kalt imperfektum] for å skildre fremadskridende handling. I vår oversettelse bruker vi med rette fortidsform, for vi kan ikke skildre fremadskridende handling på samme måte ved hjelp av vår futurum. Bruken av futurum på hebraisk er vidtfavnende på en måte som vår futurum ikke gir rom for, og gir følgelig mulighet til å uttrykke seg mer presist. Jeg kan legge til at det absolutt ikke er rom for teorien om waw conversivum i dette kapitlet, og at det ikke er noen grunn til å si at den hebraiske futurumformen må bli fratatt sine privilegier og omgjort til en preteritum [nå kalt perfektum] fordi vår futurum ikke kan tilpasse seg den hebraiske futurumformens fleksibilitet. Det er merkelig at noen i det hele tatt har fått seg til å foreslå noe så absurd.»

Her følger ordlyden i 1Mo 1: 3⁠—8 i tre forskjellige oversettelser: Benjamin Wills Newtons oversettelse, New World Translation og James Washington Watts’ oversettelse (alle gjengitt i norsk oversettelse).

Benjamin Wills Newtons oversettelse (1888) (hakeparenteser satt inn av Newton selv; «futurum»: i dag kalt «imperfektum»)

Og Gud gikk i gang med å si [futurum]: La det bli Lys, og det begynte å bli [futurum] Lys.

New World Translation (1953) Ny verden-oversettelsen (1996)

3 Og Gud tok til å si: «La det bli lys.» Da ble det lys.