6D «Gud, som er over alle»
Ro 9: 5 — gr.: καὶ ἐξ ὧν ὁ χριστὸς τὸ κατὰ σάρκα, ὁ ὢν ἐπὶ πάντων, θεὸς εὐλογητὸς εἰς τοὺς αἰῶνας· ἀμήν
(kai eks hon ho khristọs to katạ sạrka, ho on epị pạnton, theọs eulogetọs eis tous aiọnas; amẹn)
1911 |
|
Bibeln eller Den heliga skrift, Helge Åkeson, Tidaholm. |
1935 |
|
A New Translation of the Bible av James Moffatt, New York og London. |
1945 |
|
Det nye testamente i ny oversettelse av Lyder Brun, Oslo. |
1950 |
|
New World Translation of the Christian Greek Scriptures, Brooklyn, New York (på norsk 1991; revidert 1996). |
1952 |
|
Revised Standard Version, New York. |
1961 |
|
The New English Bible, Oxford og Cambridge. |
1966 |
|
Today’s English Version, American Bible Society, New York. |
1970 |
|
The New American Bible, New York og London. |
I disse oversettelsene blir ὁ ὤν (ho on) betraktet som begynnelsen på en selvstendig setning som dreier seg om Gud og uttrykker en velsignelse over ham for de foranstaltninger han har truffet. Her og i Sl 67: 19 LXX følger predikatet εὐλογητός (eulogetọs, «velsignet») etter subjektet θεός (theọs, «Gud»). — Se fotn. til Sl 68: 19.
I sitt verk A Grammar of the Idiom of the New Testament (7. utg., Andover, Massachusetts, 1897, s. 551) sier G.B. Winer: «Når subjektet utgjør hovedbegrepet, og særlig når det står som motsetning til et annet subjekt, kan og må predikatet plasseres etter det, jf. Sl lxvii. 20 Sept [Sl 67: 19 LXX]. Hvis ordene ὁ ὢν ἐπὶ πάντων θεὸς εὐλογητός osv. [ho on epị pạnton theọs eulogetọs osv.] i Rom. ix. 5 refererer til Gud, er altså ordstillingen helt på sin plass, ja helt nødvendig.»
En detaljert undersøkelse av konstruksjonen i Ro 9: 5 finnes i The Authorship of the Fourth Gospel and Other Critical Essays av Ezra Abbot (Boston 1888, s. 332—438). På s. 345, 346 og 432 sier Abbot: «Men her er ὁ ὤν [ho on] atskilt fra ὁ χριστός [ho khristọs] med τὸ κατὰ σάρκα [to katạ sạrka], som ved lesning skal etterfølges av en pause — en pause som forlenges som følge av den spesielle betoningen som κατὰ σάρκα [katạ sạrka] får på grunn av τό [to]. Den foregående setningen er dessuten grammatisk sett fullstendig, og logisk sett krever den ingenting mer, for det var bare med henblikk på kjødet Kristus var fra jødene. På den annen side vil, som vi har sett (s. 334), den umiddelbart forutgående oppregningen av velsignelser, som avsluttes med den uvurderlige velsignelse som Kristi komme utgjør, naturlig munne ut i en lovprisning av og takk til Gud som den som hersker over alt. Samtidig gir også det ᾿Αμήν [Amẹn] som avslutter setningen, en pekepinn om at det dreier seg om en doksologi [lovprisning]. Sett under alle synsvinkler virker altså den doksologiske konstruksjonen utvungen og naturlig. . . . At det er naturlig med en pause etter σάρκα [sạrka], understøttes videre av det faktum at vi finner en prikk etter dette ordet i alle dem av våre eldste hss. som vitner i saken, nemlig A, B, C, L. . . . Jeg kan nå i tillegg til uncialhåndskriftene A, B, C, L nevne . . . minst 26 kursivhåndskrifter som har et skilletegn etter σάρκα, vanligvis det samme som det de har etter αἰῶνας [aiọnas] eller ᾿Αμήν [Amẹn].»
Det må derfor være Gud som er gjenstand for lovprisning og takk i Ro 9: 5. Dette skriftstedet viser ikke at Jehova Gud er identisk med Jesus Kristus.