Hvordan Gud lot seg finne av meg

I 1891 var jeg bare en ung gutt, og jeg og min familie bodde i Nederland. En kveld kom en av mine brødre hjem og fortalte far at han hadde lest i avisen om en «ny religion» i Amerika som ikke lærte om et brennende helvete, men om en oppstandelse av de døde. Far svarte at det skjedde alltid noe nytt i Amerika, og mer ble det ikke sagt om den saken. Jeg husker at jeg fikk interesse for denne ’nye religionen’ etter denne korte samtalen.

Da jeg hadde fylt 18, kom presten i den nederlandske reformerte kirke og menighetens eldste og besøkte meg. De prøvde å overtale meg til å bli medlem av deres kirke. Jeg avslo, for jeg følte at det var noe alvorlig i veien med kirkesamfunnene. Cirka et år senere kom presten i en annen kirke og besøkte meg i samme hensikt. Alle mine brødre og søstre sluttet seg til hans kirke, men ikke jeg. Jeg syntes ikke den hadde det jeg søkte.

Noen få år senere, i 1903, kjøpte jeg en sykkel, først og fremst for å kunne overvære møter i forskjellige kirkesamfunn. Ingen av dem gjorde meg tilfreds, og jeg syntes ikke at noen av dem kunne ha den sanne religion. Nå ble jeg fast besluttet på å finne den ’nye religionen’ som min bror hadde snakket med far om. Året etter kom jeg til De forente stater og slo meg ned i Iowa. Jeg kunne ikke lese engelsk, så det var ikke stort jeg fikk ut av avisene. Jeg la imidlertid merke til noen trykte prekener om den religionen jeg var på utkik etter, men på det tidspunkt var jeg ikke klar over at det var den. Prekenene var skrevet av Charles T. Russell.

Da jeg var 25 år gammel, giftet jeg meg, og min hustru og jeg flyttet til en annen by i Iowa. Der traff jeg endelig en av bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen. Han snakket med meg om Jesu Kristi gjenkomst. Jeg ble overrasket over å få vite at ’endens tid’ for denne onde tingenes ordning nærmet seg raskt. Etter en meget oppbyggende samtale spurte jeg ham om hvor han hadde lært alt det han hadde fortalt meg. Han sa at jeg kunne lære akkurat det samme ved å anskaffe meg pastor Russells bøker og studere dem. Dagen etter møttes vi igjen, og han ga meg en bok på hollandsk som het «Guds Verdensplan». Jeg satte uendelig stor pris på å lese denne fantastiske boken. Nå visste jeg at Gud hadde latt seg finne av meg. (1 Krøn. 28: 9) Ikke lenge etter ga Jehova meg anledning til å gi uttrykk for min verdsettelse av hans godhet.

Cirka to måneder senere spurte bibelstudentene meg om jeg ville tillate at en reisende representant for Selskapet Vakttårnet holdt et offentlig foredrag i mitt hjem. Jeg sa ikke bare ja, men jeg gikk fra hus til hus i nabolaget og innbød alle naboene til å komme. Tenk dere hvor begeistret jeg ble da mitt hjem ble fylt med ivrige tilhørere! Foredragsholderen talte på hollandsk om Abrahams Ætt.

I 1917 ble vi omsider i stand til å organisere en menighet eller klasse, som det ble kalt den gangen, blant alle de interesserte menneskene vi traff. Nå kunne vi arbeide i harmoni med den veiledning vi fikk fra hovedkontoret. En del av vårt arbeid besto den gangen i å stå foran inngangen til kirkene søndag formiddag og dele ut brosjyrer til folk etter hvert som de kom ut. Selskapet sendte så en av sine reisende representanter til oss. Han holdt foredrag i en by i nærheten for tilhørere som vi hadde samlet. Ja, vårt arbeid begynte å bære frukt. Mange oppriktige mennesker som søkte Guds sannhet, sluttet seg til oss og hjalp oss i vårt forkynnelses- og undervisningsarbeid. Det var helt enestående å se hva som ble utrettet i årenes løp ved Jehovas hellige ånds hjelp.

Min elskede hustru og alle våre åtte barn har samarbeidet med meg i den rene tilbedelse. Etter hvert som barna vokste opp, innvigde de seg til Jehova og symboliserte sin innvielse ved å bli døpt i vann. Da de giftet seg og selv fikk barn, oppdro de sine barn på samme måte som jeg hadde oppdratt dem, og ledet dem inn på sannhetens vei, som fører til evig liv, For en glede det er for meg ha 31 barnebarn og 24 oldebarn som alle tjener Jehova som hans vitner! Noen av dem har ansvarsfulle stillinger i sine menigheter, og andre er opptatt i heltidstjenesten.

Jeg er nå 87 år, og jeg ser tilbake på de årene som har gått, med glede. Gud lot seg bli funnet av meg, og han har velsignet meg med velsignelser som jeg aldri hadde drømt om å få del i. Min familie er en del av hans teokratiske samfunn her på jorden, og alle dens medlemmer ser fram til å oppnå evig liv i Guds nye ordning, hvor vi kan lovprise den Gud som «ikke er langt borte fra noen eneste av oss». — Ap. gj. 17: 27. — Innsendt.