Hvorfor misunne berømte personer?

DRØMMER du om å bli en berømt sanger eller skuespiller og ha en sverm av mennesker omkring deg som vil ha autografen din? Det er meget vanlig at folk gjør det, særlig unge mennesker. Men fører en slik berømmelse til en rikere og mer gledefylt tilværelse?

Tenk over hva en berømt person må ofre. Han kan ikke som du gå ubemerket omkring på offentlige steder. I et selskap kan han ikke snakke fritt ut om alle ting, for hans uttalelser vil sannsynligvis bli sitert og kanskje misbrukt. Fordi han er berømt, er det vanskelig for barna hans å komme i et naturlig forhold til andre barn. Det er også en konstant fare for at noen skal kidnappe dem og forlange løsepenger for dem.

Det er ikke lett for en slik person å beholde sitt privatliv for seg selv. For ikke lenge siden utga Jacqueline Onassis’ tidligere privatsekretær en bok hvor hun forteller om fru Onassis’ privatliv mens hun var gift med John F. Kennedy. Fru Onassis ville uten tvil ha foretrukket at hennes private anliggender ikke var blitt offentliggjort. Men ettersom berømtheter ser seg nødt til å ansette folk som kan hjelpe dem med private gjøremål, er det ikke så lett for dem å forhindre at andre får kjennskap til hva som foregår i hjemmet deres. Det er en høy pris å måtte ofre sitt privatliv for berømmelse. Ønsker du virkelig å være som en gullfisk i et akvarium og bli iakttatt og kritisert hva du enn foretar deg?

En berømt person kan heller ikke være sikker på at de som sier at de er hans venner, virkelig er det. Noen av dem kan være mest interessert i å vise seg for offentligheten sammen med ham. Det er heller ikke godt for ham å vite om en annen berømt person virkelig er en venn, for denne er kanskje tilbøyelig til alltid å framheve seg selv. Han kan bli fra seg av misunnelse hvis hans «venn» vinner større offentlig anerkjennelse enn han selv. En sann venn, derimot, «henger fastere ved en enn en bror». — Ordspr. 18: 24.

Når det gjelder moralsk vandel, er det absolutt ingen grunn til å ha berømte personer som forbilde. Umoralen florerer blant dem og er årsak til ekteskapelige stridigheter, skilsmisser og sykdommer. Løsaktig oppførsel gjør ikke et menneske lykkelig. Maurice Zolotow, som har hatt nær kontakt med mange berømte personer, sa: «I innpå 15 år har jeg hørt betroelser fra en mengde skuespillere og skuespillerinner, både fra Broadway og Hollywood, folk som har hatt rikelig anledning til å leve à la carte. Og noen av dem gjør det i fullt monn . . . Men når de får tillit til meg og forteller sannheten uten omsvøp, innrømmer de hvor tomt og skuffende det er.»

Når en berømt person dør, går det vanligvis ikke lang tid før han er glemt. Selv om han blir omtalt i historiebøker, er han ikke lenger samtaleemne blant folk. Dette er særlig tilfelle når en ny generasjon vokser opp og den gamle, som kjente ham, dør ut. Hvor mange store idrettsmenn som vant berømmelse i oldtidens Hellas, husker for eksempel du navnet på? Hvor mange av dem blir hyllet i dag?

Har du noen gang hørt om Filonides? Han ble berømt fordi han løp 170 kilometer på én dag, men han blir ikke hyllet av offentligheten i våre dager. Hva med Alkibiades? Han var berømt fordi han var den eneste som noen gang hadde sju vogner i de olympiske leker på én gang og klarte å vinne første, andre og tredje pris. Innbyggerne i flere byer kom sammen for å feire hans seier. De fleste mennesker i dag har imidlertid ikke hørt om ham.

Etter forholdsvis kort tid var slike berømte personer glemt. Deres ry varte ikke evig, som noen kanskje hadde trodd at det skulle. Det samme gjelder berømte personer i dag. Et medlem av en kjent sangtrio sa nylig: «Vi har fått vår plass i historien, for evig og alltid.» Er ikke dette bare innbilning, ønsketenkning? Den eneste måten å skaffe seg et uutslettelig navn på, er å få det evige livs gave, som vår Skaper har lovt å gi dem som gjør hans vilje. — Rom. 6: 23.

En berømt idrettsmann fra stillehavsområdet, en bokser, ble klar over at det er noe som er mer verdt å strebe etter enn berømmelse. Han visste hva det vil si å være berømt. Folk forsøkte å ta på ham når han gikk forbi dem; han hadde troféer og ble hyllet av offentligheten og sine venner.

Da han forsto at Skaperen ikke har behag i at noen kjemper på denne måten, sluttet han øyeblikkelig med det. Da han ble spurt om hva han trodde at folk ville si, særlig i betraktning av at han skulle ha deltatt i en stor kamp dagen etter at han oppga boksingen, og at han var tatt ut til å representere den øya han bodde på, i idrettsleker på Ny Caledonia, svarte han kort og direkte. Han sa at han ikke lenger var interessert i å bli æret av mennesker. Nå ønsket han å oppnå Guds godkjennelse. — 2 Tim. 2: 24.

Tror du ikke at du vil oppnå mye større lønn og tilfredshet hvis du streber etter å få et godt navn hos Gud ved å gjøre godt på den måten at du handler i samsvar med hans skrevne Ord, enn hvis du streber etter å bli lik berømte personer som blir glemt av menneskene?

Den bokseren som ga avkall på sin berømmelse for å kunne få et godt navn hos Gud, traff et forstandig valg. Nå har han tilfredsstillelsen av å hjelpe andre, gleden av å være sammen med sanne venner og overbevisningen om at han kan oppnå evig liv i menneskelig fullkommenhet i Guds nye ordning. Er ikke dette mer verdt enn forgjengelig berømmelse blant mennesker?