«Ditt Ord er sannhet»
ʼLykkelige er de som blir forfulgt for min skyldʼ
MANGE mennesker har kritisert de læresetninger og prinsipper som Jesus framholdt i sin begpreken, og sagt at de er urealistiske og upraktiske. Men disse kritikerne overser den kjensgjerning at denne prekenen ikke var rettet til hedninger eller til andre ikke-troende, men til Jesu disipler, selv om det var andre jøder, som også trodde på Gud, som hørte på. Dette framgår tydelig av den siste saligprisningen eller lykkeligprisningen han uttalte ved den anledning:
«Salige [lykkelige, NW] er I når de spotter og forfølger eder og lyver eder allehånde ondt på for min skyld. Gled og fryd eder! for eders lønn er stor i himmelen; for således forfulgte de profetene før eder.» — Matt. 5: 11, 12.
Det er bare om Jesu sanne etterfølgere det kan sies at de er blitt forfulgt for hans skyld. Og de er i sannhet blitt forfulgt. Det er grunnen til at det ble sagt til de første kristne: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» Det ble også sagt: «Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» — Ap. gj. 14: 22; 2 Tim. 3: 12.
Det at verden forfølger de kristne, burde ikke forbause dem det minste. Hvorfor ikke? Fordi Jesus sa til sine apostler: «Var I av verden, da ville verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.» «Alt dette skal de gjøre mot eder for mitt navns skyld, fordi de ikke kjenner ham som har sendt meg.» — Joh. 15: 19, 21.
Hva er det verden har imot Jesu etterfølgere? En av de ting den først og fremst har imot dem, er at de følger Jesu eksempel og adlyder hans befalinger: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem . . . og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» «I skal være mine vitner . . . like til jordens ende.» «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike.» — Matt. 28: 19, 20, NW; Ap. gj. 1: 8; Matt. 24: 14.
Det var den forkynnelsen som ble utført i Jesu navn, som irriterte de religiøse lederne på apostlenes tid. Vi leser: «[De kalte] dem inn og bød dem at de aldeles ikke skulle tale eller lære i Jesu navn.» Og da apostlene nektet å tie stille, ble de innkalt til Sanhedrinet, hvor de ble hudstrøket og fikk beskjed om at «de ikke skulle tale i Jesu navn». — Ap. gj. 4: 18; 5: 40.
Hvordan reagerte apostlene på denne forfølgelsen? De reagerte på den måten som Jesus sa at de burde reagere, for etter at de var blitt hudstrøket, «gikk de . . . bort fra rådet, glade over at de var aktet verdige til å vanæres for det navns skyld». — Ap. gj. 5: 41.
Da Paulus og Silas ved en anledning forkynte i Filippi, drev de en demon ut av en ung spåkvinne. Dette gjorde hennes eiere, som hadde fortjeneste av hennes demoninspirerte virksomhet, så rasende at de samlet en pøbelflokk og slepte Paulus og Silas for retten. Styresmennene «rev da klærne av dem og lot dem hudstryke, og da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel». Hva gjorde Paulus og Silas mens de var i fengsel? Gråt og jamret de seg over sin skjebne? Nei, slett ikke! «Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem.» — Ap. gj. 16: 22, 23, 25.
Det er derfor meget passende at Peter, som selv ga akt på Jesu ord angående dette, skrev: «I samme monn som I har del i Kristi lidelser, skal I glede eder, for at I også i hans herlighets åpenbarelse kan glede eder med jubel.» — 1 Pet. 4: 13.
Sanne kristne i vår tid har gjort det samme. Da presidenten for Selskapet Vakttårnet, J. F. Rutherford, og sju av hans medarbeidere ble dømt til å sitte mange år i fengsel i Atlanta på grunn av sitt kristne standpunkt, sa Rutherford: «Dette er den lykkeligste dagen i mitt liv.» Og Jehovas vitners årbok for 1971 forteller at da noen vitner i Cuba ble idømt fengselsstraff fordi de holdt kristne møter, ble de slett ikke motløse. «De syntes tvert imot at det var et privilegium som Jehova hadde gitt dem, noe de viste ved at de forkynte og holdt møter mens de var fengslet. De hadde faktisk den glede å hjelpe mange av fangene til å lære sannheten å kjenne, og ved sin oppførsel satte de et godt eksempel som kristne vitner for Jehova.»
En farget tenåring som er et av Jehovas vitner, ville ikke delta i raseuroligheter på skolen sammen med andre fargede, og han ble derfor gjentatte ganger slått og sparket. Deretter ble han slept til en branntrapp og dyttet utfor. Dette fant heldigvis sted i første etasje, så han falt ikke fra noen stor høyde. Om denne opplevelsen sa han: «Mens jeg gjennomgikk alt dette, var jeg svært glad for at Jehova hjalp meg til å holde fast ved mitt standpunkt.»
Hvorfor kan de som blir forfulgt for Jesu skyld, glede seg? «For således forfulgte de profetene før eder.» Det er virkelig grunn til å glede seg over at en blir stilt i klasse med Jehovas trofaste profeter i fortiden. Vi leser om dem at de «stoppet gapet på løver [slik Daniel gjorde], slokte ilds kraft [slik Daniels tre venner gjorde], slapp fra sverds egg [slik som Elias], fikk styrke igjen etter sykdom [slik som Samson], . . . ble utspent til pinsel». Ja, det å bli stilt i klasse med tjenere for Jehova Gud som har vist at de er trofaste under slike forhold, er i seg selv en stor belønning og en grunn til glede. — Heb. 11: 33—37; Dom. 16: 18—30; 1 Kong. 19: 1—8; 2 Krøn. 36: 16; Dan. 3: 1—29; 6: 2—28; Jak. 5: 10, 11.
En annen grunn Jesus nevnte til at de som ble forfulgt for hans navns skyld, skulle glede seg, var at deres lønn ville være stor i himmelen. Det er klart at det at Jesus på den måten forsikrer sine salvede etterfølgere om at de vil få en himmelsk belønning, gir dem grunn til å glede seg. Men dette løftet gjelder ikke bare dem. Det kan også sies om dem som lider for Jesu skyld, men som ikke har håp om himmelsk liv, at de har stor lønn i himmelen, for Jehova Gud, som er i himmelen, vil gi dem deres belønning. Den belønning de vil få, vil bestå i at de vil få del i Guds rikes velsignelser, som vil strømme ned fra himmelen. På grunn av at de følger en trofast handlemåte, kan det sies at de samler seg skatter i himmelen, slik som de trofaste patriarkene i gammel tid gjorde. — Matt. 6: 19—21; Heb. 11: 10, 16.
Ja, den lykke som Jesus lovte at hans etterfølgere ville erfare hvis de ble forfulgt for hans skyld, er blitt dem til del. De har virkelig hatt grunn til å glede seg. Og deres lykke vil i sannhet bli stor når de får sin belønning i de nye himler og på den nye jord, hvor rettferdighet vil bo. — 2 Pet. 3: 13.