«Ditt Ord er sannhet»

Hva var den forbudte frukt i Eden?

«HVIS Adam og Eva ikke hadde spist av den forbudte frukt, ville det ikke ha blitt født noen barn. Og hvor ville vi da ha vært?» De som sier dette, tror at den synd Adam og Eva begikk, besto i at de hadde kjønnslig omgang. Men er det fornuftig å tro det? Og noe som er enda viktigere: Er det i samsvar med Bibelen?

Guds befaling, som vi finner i 1 Mosebok 2: 16, 17, lyder slik: «Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.»

På det tidspunkt da Adam fikk denne befalingen, var han alene i hagen, for kvinnens skapelse blir først nevnt lenger ute i beretningen. (1 Mos. 2: 21, 22) Selve befalingen viser at Adam var alene, ettersom entallsformen «du» ble brukt: ’Du må ikke ete av det.’

Hvordan kunne så den forbudte frukt ha med kjønnslig omgang å gjøre når Adam var det eneste menneske på jorden?

Hvis en tolker forbudet mot å spise av den forbudte frukt slik at det sikter til kjønnslig omgang, vil det også være i strid med den befaling Gud ga de to første mennesker om å formere seg. Det ble sagt til dem: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden!» (1 Mos. 1: 28) Hvor ufornuftig, urettferdig og ukjærlig ville det ikke ha vært hvis Jehova Gud først hadde oppfordret dem til å oppfylle jorden og siden hadde sagt til dem at de ville bli straffet med døden hvis de hadde kjønnslig omgang!

Beretningen i 1 Mosebok, kapittel 3, viser også at den forbudte frukt ikke kunne ha med kjønnslig omgang å gjøre. Denne bibelske beretning sier: «Kvinnen så at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene, og at det var et prektig tre.» Det kunne ikke sies at kjønnslig omgang var «godt å ete av», men det kunne sies om et tre med bokstavelig frukt. Vi bør også merke oss at Eva ikke ga noe av frukten til Adam før hun selv hadde spist av den. Ettersom Eva ikke var sammen med sin mann, Adam, da hun åt av den forbudte frukt, hvordan kunne hennes synd da ha bestått i at hun hadde kjønnslig omgang med ham? — 1 Mos. 3: 6.

Enkelte synes imidlertid at dette med frukten på et tre må være en enkel illustrasjon som står for noe mye alvorligere som Gud hadde forbudt. Den bibelske beretningen gir oss imidlertid ikke noen grunn til å trekke en slik slutning. Vi bør huske at det sies at Adam kunne «ete av alle trær i hagen», bortsett fra dette ene treet. Hvis «treet til kunnskap om godt og ondt» ikke var et bokstavelig tre med virkelig frukt, må vi derfor spørre hva de andre trærne i hagen var. Det er ikke noe som gir oss grunn til å tro at de var noe annet enn bokstavelige trær. Første Mosebok 2: 9 sier ganske enkelt: «Gud Herren lot trær av alle slag vokse opp av jorden, prektige å se til og gode å ete av, og midt i hagen livsens tre og treet til kunnskap om godt og ondt.» Alle trærne, innbefattet treet til kunnskap om godt og ondt, var således bokstavelige trær som vokste opp av jorden. Bibelen sier imidlertid ikke noe om hva slags frukt det var på treet til kunnskap om godt og ondt.

Beretningen i 1 Mosebok kan virke meget enkel, men det som sies der, er av stor betydning. Frukten på treet til kunnskap om godt og ondt var ikke giftig, men sunn føde, ja, det sies at det var «godt å ete av» den. Det var således bare den restriksjon Gud hadde knyttet til denne frukten, som gjorde at det ikke var gagnlig å spise av den. Treet var derfor et passende symbol på retten til å bestemme hva som var godt, og hva som var ondt, en rett som Gud forbeholdt seg selv ved å forby Adam å spise av det. Dette forbudet understreket menneskets avhengighet av Gud som den suverene Hersker. Ved å vise lydighet kunne den første mann og den første kvinne vise at de respekterte Guds rett til å gjøre dem kjent med hva som var «godt» (hva han godkjente), og hva som var «ondt» (hva han fordømte). Ulydighet fra deres side ville vise at de gjorde opprør mot Guds overherredømme. Denne forståelse av tingene kommer til uttrykk i en fotnote i en moderne katolsk bibeloversettelse som er kjent som The Jerusalem Bible: «Den første synd var et angrep på Guds overherredømme, en synd som skyldtes stolthet.»

Selve befalingen er en slik befaling som vi kunne vente at en kjærlig og rettferdig Gud ville gi. Det var ikke noe urimelig ved den. Den førte ikke til at Adam eller Eva ble tvunget inn i en vanskelig situasjon. De ble ikke berøvet noen av de ting de trengte til livets opphold. Det var mange andre trær i hagen som de kunne spise av.

Befalingen viste dessuten den største respekt for menneskets verdighet. Denne befalingen, som først ble gitt til Adam, tilskrev ikke den første mannen noen lave eller dårlige tilbøyeligheter, tilbøyeligheter som måtte holdes under kontroll ved en bestemt lov. Jehova sa for eksempel ikke til Adam: ’Du må ikke ha omgang med dyr.’ Nei, befalingen gjaldt noe som var helt naturlig og passende, nemlig det å spise.

Selv om befalingen var enkel, kunne den tydelig vise hva som kunne ventes av de to første menneskene hva deres lojalitet angikk. Dette er i samsvar med det prinsipp som Jesus Kristus uttalte: «Den som er tro i smått, er tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.» (Luk. 16: 10) Både Adam og Eva kunne ha vist fullkommen lydighet. Ingen kan derfor si at dødstraffen var urettferdig.

Vi som lever i dag, må gjøre oss bevisste antrengelser, slik at vi ikke kommer til å resonnere på samme måte som Adam og Eva gjorde. Adam ble ikke bedratt, men det at hans hustru gjorde opprør, fikk ham tydeligvis til å miste troen på at hans himmelske Far kunne lede tingene på en slik måte at det ble til velsignelse for ham. Han følte seg tydeligvis krenket av Jehova Gud, for han sa: «Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt.» (1 Mos. 3: 12) Hva Eva angår, ble hun fullstendig bedratt. Slangens ord fikk Eva til å tro at Jehova Gud undertrykte henne og holdt henne i uvitenhet. Hun kom derfor til å betrakte ulydighet, uavhengighet av Gud, som et middel til å oppnå lykke.

Når vi husker at det Adam og Eva gjorde ved å spise av en virkelig frukt, som Gud hadde forbudt dem å spise av, var det samme som at de gjorde opprør mot Jehovas overherredømme, burde vi være fast bestemt på å forbli lojale undersåtter av vår Skaper. Vi ønsker ikke å bedra oss selv ved å tro at Guds lover er urettferdige, og at de ikke er til vårt beste. Uansett hvilke forhold vi kan komme opp i, bør vi i motsetning til Adam alltid huske at Jehova Gud kan og vil velsigne sine hengivne tjenere. Vi har Bibelens forsikring om at Jehova Gud «lønner dem som søker ham», og utallige eksempler i løpet av menneskenes historie viser at det forholder seg slik. — Heb. 11: 6