Når motstand fører til at Bibelens sannheter blir utbredt

SELV om de første kristne møtte motstand og ofte ble stilt i et feilaktig lys, hindret ikke dette ærlige og oppriktige mennesker i å bli Jesu Kristi etterfølgere. Det samme har vært tilfelle i vår tid.

● En kveld etter at et av Jehovas vitner i Mauritius hadde gått og lagt seg, hørte han gjennom det åpne vinduet at noen et stykke borte snakket om et bibelsk emne. Han kledde på seg og gikk etter lyden til han fant det stedet hvor samtalen utspant seg — i det fjerde huset langs veien. Selv om det var sent, banket han på, og han ble bedt inn.

En lengre samtale kom i gang med fruen i huset. Ved middnattstider ble det bestemt at de skulle fortsette samtalen en annen gang, og at hennes adventistprest da skulle være til stede. Under denne samtalen beviste vitnet at Moseloven ble oppfylt av Kristus. Han viste også at det at Gud straffet Kain da han hadde drept Abel, ikke var noe bevis for at lovpakten eksisterte før Moses’ tid, for den straff Kain fikk, var ikke den samme som den straff Moseloven krevde. Da ble presten så sint at han begynte å rope og skrike. Skremte dette kvinnen, slik at hun ikke ville snakke mer med vitnet? Nei. Hun sa til presten at han ’ikke måtte være lik Kain, som ble forbannet på grunn av sin vrede’. Da gikk presten.

Denne kvinnen ble et døpt vitne for Jehova. Og det gikk ikke lang tid før også hennes mann og hennes sønn var med på å dele Bibelens sannheter med andre.

● I oktober 1970 snakket et av Jehovas vitner i Sri Lanka (tidligere Ceylon) med en romersk-katolsk lærer, og et bibelstudium ble avtalt. I desember begynte denne læreren å fortelle sine lærerkolleger og sine slektninger om det han hadde lært. Noen av dem begynte også å studere Bibelen. Deretter snakket han med sin forlovede, som også var katolikk og deltok ivrig i politisk arbeid, slik han selv hadde gjort. Hun gikk også med på å studere og lærte hurtig.

I januar hadde læreren sluttet å røyke, sluttet å drive hasardspill, meldt seg ut av kirken og begynte å delta i Jehovas vitners forkynnelsesarbeid. Han og hans forlovede studerte fire ganger i uken og ble døpt i april.

De møtte motstand på et tidlig tidspunkt. Presten på stedet fordømte vitnene og ga alle beskjed om at de ikke måtte ha noe med dem å gjøre. Dette skapte bare mer interesse, for noen i landsbyen fikk lyst til å finne ut hvorfor presten snakket mot Jehovas vitner.

Ettersom noen av lærerens søstre var nonner, arrangerte presten et møte i et forsøk på å bringe læreren «tilbake til hjorden». Cirka 25 mennesker var til stede under samtalen, som varte i to timer. I samtalens løp ble det svært tydelig at prestens bibelkunnskap var mangelfull.

Presten fortsatte ikke desto mindre å komme med sine fordømmelser og advarsler. Men dette hindret ikke oppriktige mennesker i å undersøke Bibelen videre. Etter dette reiste ti-tolv av lærerens slektninger 40 kilometer fram og tilbake for å overvære Jehovas vitners møter. Noen av dem begynte iherdig å gjøre andre kjent med Bibelens sannheter.

● På en av tropeøyene i Stillehavet hadde Jehovas vitner arrangert et stevne. Men programmet ble forsinket en dag fordi kontoret for religiøse spørsmål tilskyndt av det protestantiske presteskap ikke ville gi tillatelse til at stevnet ble holdt. Jehovas vitner la så saken fram for distriktets opplysningskontor. Sjefen for dette kontoret, en muhammedaner, hørte med interesse på vitnenes forklaring på hvorfor de ikke godtar treenighetslæren. Han ble overrasket over å høre at prestene motarbeidet denne kristne gruppen.

Det ble så gitt tillatelse til at stevnet ble holdt. Protestantene fikk beskjed om å stanse sine provokasjoner, som hadde utartet til det punkt at en pøbelflokk truet med å ramponere det hotellet hvor møtene skulle holdes. En rekke representanter for myndighetene var til stede på stevnet og tok opp foredragene på lydbånd. Etter stevnet sa én av dem: «De rykter som går om at Jehovas vitner utgjør en fare, er falske. Jeg har sett med mine egne øyne at deres undervisning er praktisk og logisk. De er ikke lik de andre, som bare synger. Jeg forstår ikke hvorfor andre kirkesamfunn motarbeider dem.»

Disse opplevelsene viser at motstand ikke kan hindre den sanne tilbedelse i å ha framgang. — Es. 54: 17.