«Hva er det nå jeg har sagt?»

DE FLESTE av oss tar det for gitt at vi kan det språket vi taler. Når vi trenger noe, ber vi om å få det, og når vi skal forklare noe eller beskrive noe, har vi ikke noe problem med å finne de rette ordene.

Misjonærer som strever med å lære et nytt språk i et fremmed land, er imidlertid i en helt annen situasjon, og selv når de skal forme de enkleste setninger, er det fallgruver de må passe seg for.

Heldigvis er de innfødte vanligvis svært høflige overfor fremmede. Når en nykommer gjør en feil, prøver de derfor å la være å le. Ofte klarer de imidlertid ikke å la være å trekke på smilebåndet når den andre sier noe helt annet enn det han tydeligvis tror at han sier. I en slik situasjon spør en seg selv: «Hva er det nå jeg har sagt?»

Jeg har også vært med på å lære på denne måten. Min hustru og jeg hadde vært i Peru i flere uker da bagasjen vår ankom med båt. Vi dro ned til kanalen for å hente tingene våre, og der var det en rekke tollere. Vi ønsket naturligvis å gjøre best mulig inntrykk, og jeg var ivrig etter å vise hvor fint det gikk med å lære språket. I samtalens løp var det en spesielt høflig og vennlig toller som spurte meg — det trodde i hvert fall jeg — hvor mange år jeg hadde (¿Cuántos años tiene?). Ettersom det er dette en sier når en skal spørre på spansk: «Hvor gammel er du?», følte jeg at her hadde jeg sjansen til å vise ham at jeg var kjent med denne merkelige setningsbygningen. Da jeg så det nå velkjente glimtet i øynene hans, visste jeg at det måtte være et eller annet jeg hadde misforstått. Det han egentlig hadde spurt meg om, var hvor mange barn jeg hadde (¿Cuántos niños tiene?), og jeg — ja, jeg hadde fortalt at jeg hadde 28 og min hustru 29.

En gang da vi var blitt med på en utflukt til stranden, forklarte jeg en venn at jeg ikke kunne være med på å spille fútbol (fotball), ettersom jeg hadde sandaler på meg. Da jeg sa at jeg hadde sandías, la jeg merke til at han så nokså forundret ut, og så begynte det å glimte i øynene hans, og han sa: «Å, du mener sandalias.» Jeg hadde ikke lyst til å la det være med det, så jeg spurte hva sandías var: Han ville ikke si det, men til slutt fikk jeg ut av ham at det var en slags frukt.

«Å,» spurte jeg, «hva slags frukt da?»

«Vel, de er grønne og mer eller mindre runde, og . . .»

Etter å ha fått litt nærmere beskrivelse forsto jeg hva han mente. Kan du forestille deg en som spiller fotball med vannmeloner på beina?

Mens jeg slikker sårene etter noen av mine språklige blundere, finner jeg imidlertid ofte trøst i å tenke på forskjellige andre misjonærers uheldige sjongleringer med ordene.

Det finnes en rekke vanlige feil som praktisk talt alle før eller senere kommer til å gjøre. Én feil som er blitt gjentatt mange ganger av nye misjonærer, har med ordet for «synd» å gjøre. Mange har i bønn bedt Gud om å hjelpe dem å overvinne deres fisk (pescados) i stedet for deres synder (pecados).

Og tenk på den stakkars misjonærpiken som forvekslet ordene «casado», som betyr «gift», og «cansado», som betyr «trett». Et av de innfødte vitnene spurte denne piken om hun var gift. Hun trodde at han spurte: «Er du trett?», og svarte uskyldig: «Bare om kvelden.»

Folk i Sør-Amerika er vanligvis interessert i andre og ivrige etter å hjelpe. En pike ble ikke desto mindre overrasket over å se hvor omsorgsfulle de kan være. En gang da hun satte seg på en nokså dårlig stol, knakk den sammen under henne. Mens hun satt der på gulvet, ropte hun gråtkvalt: «Jeg er så flau!» (¡Mesiento tan abochornada!) — eller, det trodde hun. Straks var alle omkring henne og var ekstra oppmerksomme og hjelpsomme. Det var først senere hun oppdaget at det hun egentlig hadde sagt, var: «Jeg er gravid!» (¡Estoy embarazada!)

Til tross for alle disse blunderne har Jehova velsignet misjonærenes arbeid i Peru. På grunn av deres villige ånd har andre fått lære om Guds kjærlige hensikt med menneskene. En kvinnelig misjonær forteller at hun hadde så mange problemer med å snakke spansk da hun skulle begynne sitt første bibelstudium, at kvinnen selv måtte lese spørsmålet, besvare det og så lese avsnittet. Denne kvinnen er imidlertid nå en innvigd og døpt forkynner av Guds rike.

Selv om vi mange ganger har måttet famle etter ordene og av og til etterpå har ønsket at vi ikke hadde funnet dem, har vi kommet til at når vi har litt humoristisk sans og ikke er redd for å le av oss selv, kan vi more oss over feilene våre. Ja, vi har mange festlige opplevelser å tenke tilbake på. — Innsendt.