Tåler du å bli forfremmet?

HVEM liker ikke å gjøre framskritt? Hvem setter ikke pris på anerkjennelse? Hvem blir ikke glad for å bli forfremmet på arbeidsplassen eller å få et mer ansvarsfullt verv? Tanken om forfremmelse er naturligvis tiltalende på grunn av den ære og berømmelse som ofte følger med, men forfremmelse medfører også ofte større økonomisk fortjeneste, og det er noe som gjør at det å bli forfremmet virker ekstra tillokkende på mange.

I denne forbindelse er det imidlertid på sin plass å komme med en advarsel. Vær ikke altfor ivrig etter å bli forfremmet. Forfremmelse medfører i de aller fleste tilfelle større byrder. Ofte er det mye nytt en må lære, og det betyr som regel flere forpliktelser og mer arbeid. Det hender ikke sjelden at dette går ut over helsen eller familielivet eller ens forhold til Skaperen. Husk også at jo høyere du stiger i gradene, desto skarpere er konkurransen, og desto større risiko er det for at du vil bli erstattet av en som er enda dyktigere og enda mer ærgjerrig enn du. Den som har en høy stilling, sitter i mange tilfelle løst i salen.

Hvis du skulle oppnå anerkjennelse og bli forfremmet på en eller annen måte, må du passe på at det ikke stiger deg til hodet, ellers kan du komme til å ødelegge for både deg selv og andre. Det kan være at noen blir litt misunnelige, og hvis du er altfor fornøyd på grunn av din framgang og tydelig viser det, kan det bli årsak til at forholdet mellom deg og dem blir dårligere. Husk at din framgang i din nye stilling er avhengig av at andre fortsetter å samarbeide med deg. Hvis du blir overlegen og egenrådig, vil du gjøre det vanskelig for andre å svelge sin stolthet, men hvis du er ydmyk og beskjeden, vil de kanskje med glede samarbeide med deg.

Du vil ha gagn av å tenke litt nærmere over dette. Hvis du har visse fortrinn framfor andre, kan du spørre deg selv om i hvilken utstrekning dette skyldes arvelige faktorer, for eksempel at du er født med et godt hode og god helse. Du kan også ha vært så heldig å ha kloke og kjærlige foreldre, som har gitt deg mulighet til å få en skolegang og tilegne deg en dømmekraft som andre kanskje ikke har hatt noen mulighet til å få. Og dette er ikke alt. Kan ikke det at du er blitt forfremmet, også være et resultat av heldige omstendigheter, av det vi kaller «flaks»?

Det at en blir forfremmet, burde i virkeligheten ha en ydmykende virkning på en. En mann som tydeligvis vet hvordan han skal ta forfremmelse, er den engelske dikteren Sir John Betjeman. Det fortelles om ham: «Hans lyrikk blir beskrevet som enkel og direkte . . . Han skriver om minner fra barndommen, om middelklassefamilier, om kjærlighet, død og sorg og naturligvis om naturen.» I oktober 1972 ble han utnevnt til Poet Laureate, hoffdikter, den høyeste utmerkelse en engelsk dikter kan få. Da han ble spurt om hvordan han reagerte på denne hedersbevisningen, sa han: «Min reaksjon på utnevnelsen inntraff i tre stadier. Først overraskelse, så en følelse av å ha blitt ydmyket og så glede.» Han sa videre: «Det er en stor ære, særlig når jeg tenker på mine forgjengere, for eksempel på Tennyson og Wordsworth. Men jeg mener ikke å si at min lyrikk på noen måte fortjener å bli sammenlignet med deres.»

Denne dikteren er kjent for sin beskjedenhet, til tross for at han er Englands mest populære dikter, og at hans diktsamlinger er blitt bestsellere. Men, sier han selv, hans suksess er i det store og hele et resultat av heldige omstendigheter, skjønt han innrømmer at han har «et visst gehør, og folk liker tydeligvis at diktene rimer, og at verseføttene stemmer».

Noe annet vi kan lære av denne dikteren, er at vi ikke må være utålmodige etter å bli forfremmet. Da han ble utnevnt til Poet Laureate, hadde han kommet opp i pensjonsalderen. Han hadde stor erfaring og kunne derfor ta denne hedersbevisningen med den rette beskjedenhet. En som mangler erfaring, kan lett bli oppblåst av stolthet hvis han blir forfremmet, og dermed skade både seg selv og andre. På bakgrunn av dette forstår du sikkert hvorfor apostelen Paulus sa at en nyomvendt mann ikke måtte utnevnes til tilsynsmann i den kristne menighet. En slik utnevnelse kunne føre til at han falt i den snare å bli stolt. — 1 Tim. 3: 6, 7.

Når noen blir forfremmet, er det også fare for at vedkommende kan bli innbilsk. Gud tok dette i betraktning i den veiledning han ga sitt folk, Israel, etter at de hadde bedt om å få en konge over seg. Gud sa om denne kongen: «Når han så sitter på sin kongetrone, da skal han få denne lov . . . og la den skrive av for seg i en bok. Og den skal han ha hos seg og lese i den alle sitt livs dager, for at . . . han ikke skal opphøye seg over sine brødre.» Du kommer sannsynligvis aldri til å bli konge, men det samme prinsippet gjelder i ditt tilfelle. Hvis du blir forfremmet, må du aldri tro at det kommer av at du er så mye bedre enn de som arbeider eller tjener eller tilber sammen med deg. — 5 Mos. 17: 18—20.

Det var en gang en konge i det gamle Israel som på en fin måte viste hvordan en bør reagere når en blir forfremmet. Det var Salomo, kong Davids sønn. Ved sin ydmykhet og beskjedenhet viste han at han tålte å bli forfremmet. Da han var blitt konge, åpenbarte Gud seg for ham i en drøm og sa: «Be om det du vil jeg skal gi deg!» For et enestående tilbud det var! Hva ville du ha bedt om hvis du hadde fått et slikt tilbud? Ville du ha bedt om rikdom, berømmelse eller et langt liv? Salomo ba ikke om noe av dette. Det han først og fremst hadde i tankene, var hvordan han skulle klare å ivareta den store oppgave å være en god hersker for folket. Han visste så altfor godt hvor mangelfull hans erfaring og visdom var. Han svarte derfor: «Så gi da din tjener et hørsomt hjerte til å dømme ditt folk, til å skille mellom godt og ondt! For hvem kunne ellers dømme dette ditt folk som er så tallrikt?» — 1 Kong. 3: 5, 9.

Denne bønnen behaget Jehova Gud i den grad at han sa til Salomo (naturligvis gjennom en engel): «Etterdi du har bedt om denne ting» og ikke kommet med en selvisk forespørsel, «så vil jeg . . . gi deg et vist og forstandig hjerte». Og Salomo viste seg å bli den viseste konge som noen gang har sittet på en jordisk trone. — 1 Kong. 3: 11—28; 4: 29—34.

Noe annet du må være på vakt mot hvis du blir forfremmet, er fristelsen til å utnytte din nye stilling i selvisk øyemed. Da Moses skulle utnevne dommere, fikk han det gode råd at han skulle velge «dugelige menn . . . menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning». (2 Mos. 18: 21) Det er ikke mange av dem som i vår tid innehar høye stillinger på det religiøse, politiske, juridiske og kommersielle område, som virkelig hater urettferdig vinning!

Er du blitt forfremmet? Vis at du tåler det, ved å fortsette å være ydmyk og beskjeden, ved ikke å misbruke din makt og ved å motstå fristelsen til å tilegne deg urettferdig vinning. En god hjelp i denne forbindelse vil være å lese Guds Ord hver dag.