Hva sier Bibelen?

Hvorfor frambrakte Gud en bok?

HVORFOR valgte Gud å frambringe en bok og kommunisere med menneskene gjennom den? At Gud gjorde det, framgår av disse ordene: «Hele Skriften er inspirert av Gud.» (2 Tim. 3: 16, NTM) Og de profetier som denne Skriften inneholder, har ikke «framkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd». — 2 Pet. 1: 21.

Men hvorfor måtte denne kommunikasjonen skje i skriftlig form? Det finnes mange grunner for det. Tenk for eksempel på det Bibelen er — Guds åpenbaring til menneskene. Den inneholder dessuten den eneste nøyaktige beretning om jordens og menneskets skapelse. Den forteller hvorfor Gud satte menneskene på jorden, og hva det var som gikk galt, slik at menneskene nå rammes av lidelser, sykdom og død. Den forteller oss hva løsningen er, slik at Guds hensikt med jorden og menneskene til slutt vil bli gjennomført.

Disse opplysningene skriver seg fra ham som er i stand til å kjenne dem — Skaperen selv. Den slags opplysninger kunne ikke innhentes hos noen menneskelig kilde. Det ville være nødvendig med en guddommelig åpenbaring.

Bibelen inneholder også en fullstendig beretning om hvordan Gud handlet med sitt folk og med nasjonene opp gjennom tidene. Og den omfatter Guds lover og prinsipper for menneskelig atferd.

Denne mengden av viktige opplysninger, som er blitt samlet i løpet av flere hundre år, kunne ikke trygt overlates til å gå i arv fra generasjon til generasjon gjennom muntlig overlevering. Ville for eksempel de muntlige overleveringer fra fariseerne og de skriftlærde som motsto Jesus, være en trygg kilde når det gjaldt opplysninger om Jesu liv og gjerninger?

Ville en stor nasjon tillate at dets grunnlov eller lovsamling ble bevart bare ved muntlig overlevering? Nei, slike lover blir omhyggelig nedskrevet, slik at de kan utgjøre en pålitelig veileder og bli studert og anvendt.

Ettersom Gud visste at menneskene ville bli spredt over hele jorden, var han klar over at det ville være utrygt å overlate hans meddelelser til menneskene til den muntlige overlevering. Den beste måten å bevare hans budskap på ville være å la hans tanker bli nedskrevet. Det er derfor apostelen Paulus sier: «I . . . må lære ikke å gå ut over det som skrevet er.» — 1 Kor. 4: 6.

Det at Guds ord ble nedskrevet og kunne leses, gjorde det mulig for dem som søkte sannheten, å granske det som sto nedskrevet, omhyggelig. Ingen behøver å være avhengig av at noen som har spesielle kvalifikasjoner, gjennom muntlig overlevering skal fortelle dem om Guds hensikter. Det kunne føre til at de ble forvrengt eller glemt. Det at vi har Guds ord i en bok, gir oss anledning til å kontrollere det andre sier om Gud. Det var dette som ble gjort i det første århundre, for da var det noen som «tok imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem». (Ap. gj. 17: 11) Vi kan gjøre det samme i dag fordi vi har Guds Ord i skriftlig form.

Gud er dessuten praktisk og tar hensyn til menneskenes begrensninger. Hans Ord til oss utgjør ikke et omfattende oppslagsverk i mange bind, som det ville være vanskelig for de fleste mennesker å anskaffe seg så vel som å lese. Gud har tvert imot tilveiebrakt et enkelt bind, som er lett å håndtere, og som det dessuten er økonomisk mulig for alle å anskaffe seg. Samtidig er denne boken omfattende nok til å gi oss det vi trenger. Den besvarer alle våre grunnleggende spørsmål om hvem Gud er, hva hensikten er med livet, og hva framtiden vil bringe.

Det er sant at Gud før i tiden kommuniserte med menneskene på andre måter. Gud handlet for eksempel mer direkte med våre første foreldre. (1 Mos. 3: 8—13) Det samme gjorde han med Noah. (1 Mos. 6: 13—22) Flere ganger sendte han engler for å overbringe budskaper til en bestemt person eller flere personer. — 1 Mos. 22: 11—18; Ap. gj. 12: 6—11.

Dette var praktisk så lenge de som tjente Gud, bare utgjorde en liten gruppe. Men etter hvert som antallet av Guds tjenere økte gjennom Noahs og Sems slektslinje, ble det nødvendig med noe mer. Da Guds utvalgte folk, Israel, ble utfridd av trelldommen i Egypt, utgjorde det flere millioner mennesker. Forholdet mellom Gud og hans tjenere kunne ikke lenger sammenlignes med forholdet mellom en far og noen få barn. Med en så stor familie var det nå nødvendig med en skreven veiledning.

Nedskrivingen av Bibelen begynte med at Gud med sin «finger» skrev ned De ti bud for Moses på steintavler. (2 Mos. 31: 18) I løpet av en periode på omkring 1600 år skrev omkring 40 skribenter under ledelse av Guds virksomme kraft de 66 bøker som nå utgjør Bibelen. Disse personene som fikk ’Guds ord betrodd’, var alle trofaste tjenere for Jehova. — Rom. 3: 2.

At det var praktisk å ha Guds budskap i bokform, ble enda tydeligere da Jesus sa til sine etterfølgere: «I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» (Ap. gj. 1: 8) Han sa også: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» — Matt. 24: 14.

Det at en hadde Guds budskap nedskrevet, betydde også at det kunne oversettes til alle språk. At dette var rett, framgår av det faktum at Gud selv sørget for en forandring fra hebraisk til arameisk og gresk da han inspirerte nedskrivingen av Bibelen. Og ettersom Gud førte tilsyn med utbredelsen av sitt Ord, sørget han også for at uansett hvor mange språk det ble oversatt til, ble hans budskap ikke forandret. I dag finnes derfor hans skrevne Ord i en praktisk, brukbar og pålitelig form på hundrevis av språk. Det er tilgjengelig for folk av alle nasjoner.

At Gud har hatt noe å gjøre med opprinnelsen, overleveringen og bevaringen av sitt Ord, framgår av den omhyggelige måten bibelmanuskriptene ble skrevet av på, og den utstrekning det ble gjort i. Forskeren W. H. Green, som har studert hebraisk, har uttalt om de hebraiske skrifter: «Det kan trygt sies at ikke noe annet gammelt verk er blitt overlevert så nøyaktig.» Forskeren Jack Finegan skriver angående de greske skrifter: «Den nære forbindelse mellom de eldste nytestamentlige manuskripter og de originale tekster hva tiden angår, er intet mindre enn forbausende. . . . Ektheten av teksten til Det nye testamente er blitt fastslått med langt større sikkerhet enn ektheten av teksten til noen annen gammel bok.»

Men alt dette er bare hva en kan vente, i betraktning av at Bibelen ikke har kommet til oss «som et menneske-ord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord». (1 Tess. 2: 13) For dem som i dag virkelig ønsker å bli styrket i troen på Gud og tilbe ham på rette måte, har Gud i sin kjærlighet frambrakt en bok, som er ’en lykte for vår fot og et lys for vår sti’. — Sl. 119: 105.