Viser du kjærlig interesse for andre?

MENNESKER er interessert i mennesker. Er du ikke enig i det? Hvem av oss er ikke interessert i å høre om andre mennesker? Men vi kan oppnå større glede og tilfredshet hvis vi er klar over forskjellen mellom det å vise alminnelig interesse for mennesker og det å vise kjærlig interesse for andre og handle i samsvar med det. La oss i den forbindelse se litt på sladder.

«Den mest fenomenale framgang blant tidsskrifter i dag.» Tidsskriftet Business Week for 16. mai 1977 siterte denne bemerkningen om bladet People (Mennesker). Dets popularitet er bare ett bevis for hvor interessert folk i sin alminnelighet er i å høre historier om andre mennesker.

Har du ikke også sett andre beviser for det? Her i Europa er kioskene fulle av blad med historier om prinsesser, grever og internasjonalt kjente personer — «kjendiser», som de er blitt kalt. I en artikkel med tittelen «Sladrebøttene» i bladet McCall’s sto det for en tid siden:

«Akkurat som vi er omgitt av havet, finnes [sladder] overalt. Annenhver bestseller blant romanene er ikke noe annet enn en nøkkelroman som er full av sladder, og hvor de ’oppdiktede’ personene . . . er virkelige personer i lett gjennomskuelig forkledning. Selv aviser som tidligere inntok en meget fast holdning, har slått av nok på kravene til at de nå har en spalte om folk, hvor de tegner et bilde av forskjellige berømtheter, jo mer personlig desto bedre. Og sladderen på Amerikas forsideverandaer har funnet veien til Amerikas førstesider.»

Det er nok så at enkelte kanskje ikke liker tanken på at det de leser, er «sladder». De omtaler det kanskje som «etterforskende reportasje» eller som «personorientert reportasje». Men antropologen Margaret Mead sa:

«I et utslag av voldsom begeistring har spaltister og skribenter over hele landet — og også i England og i landene i Vest-Europa for øvrig — feiret sin framgang som formidlere av stoff om mennesker eller — for å si det rett ut — sin framgang som sladrebøtter.»

Er så det å være interessert i andre mennesker noe galt, noe en bør unngå? Eller kan det også ha sine gode sider? Er dette noe nytt? Henry R. Luce, utgiver av bladet Time, sa en gang: «Det var ikke Time som begynte med menneskeskildring; det var Bibelen som gjorde det.»

Ja, Bibelen inneholder mange beretninger om mennesker. Den gir oss også guddommelig veiledning i forbindelse med vår interesse for mennesker.

Bibelens beretninger om mennesker er ikke bare tomt snakk. I motsetning til mye av det som blir servert i vår tid, er hensikten med Bibelens beretninger ikke å fôre leserne med «lekkerbiskener» som dreier seg om andre menneskers feil og privatliv, å ødelegge andres rykte eller ganske enkelt å tilfredsstille lesernes nysgjerrighet. Nei, disse beretningene gir oss gode grunner til å være interessert i andre mennesker.

Ta for eksempel beretningen om Kain og Abel. Er den bare en «godbit» som handler om et familieproblem, et motsetningsforhold mellom to brødre? Nei, på ingen måte. Bibelen understreker ved hjelp av denne beretningen betydningen av å vise tro, unngå å nære hat og å behage Gud. Det Bibelen sier om Kain og Abel, er derfor «nyttig» for oss. — Heb. 11: 4; 1 Joh. 3: 10—15; 2 Tim. 3: 16, 17.

Selv når Bibelen forteller om «gode» menneskers feil, er de detaljer den trekker fram, til gagn for den som leser med ettertanke. Hvem av oss har ikke hørt om hvordan David begikk ekteskapsbrudd med den vakre Batseba? Men hvor forskjellig er ikke Bibelens beretning fra historiene om filmstjerners og politikeres ekteskapelige sidesprang i vår tids aviser og blad! Bibelen gjør det klart at Davids synd mishaget Gud, og den viser at selv om han hadde stått i et nært forhold til Gud, ble han straffet. Den forherliger ikke umoral og får ikke umoralske handlinger til å virke tillokkende. Bibelen forteller også om Davids oppriktige anger, som førte til at Gud viste ham barmhjertighet. — 2 Sam. 11: 1 til 12: 23; Sl. 51.

Nå er det kanskje ikke så vanskelig for oss å ta lærdom av dette og begrense vår interesse for sladrespaltene i aviser og blad. Men hva med noe som vi kanskje oftere blir stilt overfor — ting våre omgangsfeller forteller om andre? Bør vi motarbeide enhver tendens til å ønske å høre nyheter om mennesker vi kjenner?

Ikke nødvendigvis, for vi har en naturlig og berettiget interesse for våre slektninger, venner og omgangsfeller. Hvis en av dem er blitt gift, har fått et barn, er blitt syk, har gjort gode framskritt i sitt studium av Bibelen, har hatt en fin ferie eller opplevd noe interessant, har vi naturligvis grunn til å være interessert i det. Vi viser kjærlig interesse for disse menneskene. Så hvorfor skulle vi ikke like å høre om dem eller å snakke om dem selv?

Bibelen advarer imidlertid imot mye tomt snakk. (Ordspr. 10: 19; 15: 2) Og Bibelen fordømmer det å delta i eller lytte til ondsinnet snakk, som ikke er basert på kjærlig interesse for dem det snakkes om. (Pred. 10: 12—14; 3 Joh. 9, 10) De som gir seg av med sladder, gjør ikke noe godt. Det gjelder både den som snakker, og den som lytter. Å fortelle om en annens feil i den hensikt å forringe vedkommende i andres øyne, skape sensasjon eller rette oppmerksomheten mot seg selv som en som har kjennskap til noe hemmelig, er virkelig skadelig. Guds Ord sier at den slags sladder skiller venn fra venn. Når tungen blir brukt til den slags, er den så visst ikke til «legedom». — Ordspr. 12: 18; 17: 9.

At dette kan utgjøre en fare også for kristne, framgår av apostelen Paulus’ veiledning. Han sa om noen kvinner på hans tid, i det første århundre: «[De lærer] å gå ørkesløse, idet de farer omkring i husene, og ikke alene ørkesløse, men også med sladder og uvedkommende ting, så de taler det som utilbørlig er.» — 1 Tim. 5: 13.

Men hvordan kan vi avgjøre om vår interesse for å høre om noen er av det rette slaget eller ikke? Én måte å gjøre det på er å spørre seg selv: «Er jeg på en kjærlig måte interessert i den det blir snakket om?» Hvis det som sies, er noe negativt, lytter vi da med tanke på å kunne hjelpe vedkommende? Kanskje noen forteller at en av våre bekjente har hatt en eller annen trist opplevelse. Tenker vi da på å besøke vedkommende for å bygge ham opp, for å tilby ham vår hjelp med et eller annet eller på å sende ham et kort for å vise ham at vi er interessert i ham og tenker på ham? Men hvis det som sies, ikke kan være til gagn for noen, hvorfor da lytte i det hele tatt? Er det ikke ganske enkelt sladder? Det kan til og med være bakvaskelse. — Ordspr. 16: 28; Rom. 1: 28—32.

Apostelen Paulus satte et godt eksempel ved å vise kjærlig interesse for andre. Ved en anledning fikk han høre at de kristne i menigheten i Korint hadde en tendens til å følge forskjellige framstående menn. Lyttet Paulus til dette fordi han likte å høre på sladder? Nei. Han viste kjærlig interesse for sine brødre i Korint, og han gjorde virkelig noe for å hjelpe dem. Han skrev til dem og ga dem veiledning som ville hjelpe dem til å rette på denne feilen. — 1 Kor. 1: 11—13; 3: 4—23.

I en tid da sladder er så utbredt, gjør vi derfor vel i å tenke over hvordan vi reagerer på den slags. Passer vi på at vi ikke farer med sladder ved å fortelle om ting som ikke tjener noen god hensikt? Sørger vi for at vi ved det vi tenker og gjør, viser virkelig kjærlig interesse for andre?