Fra julens historie

I boken Helg og høytid i hjemmeta skriver Vera Molland om julens historie. Hun sier blant annet:

«Som enhver lett kan iaktta, har ingen av evangeliene gitt noen opplysning om Jesu fødselsdatum. Johannes-evangeliet har ingen tidsangivelse overhodet, men sier bare: ’Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.’. . .

I bortimot 300 år feiret kirken både påske og pinse, men ikke jul. Årsaken er ikke bare den at påske og pinse er tidfestet i Det nye testamente, mens julens begivenhet ikke er tidfestet. Årsaken er også at selve den tanke å feire Jesu fødselsdag var fremmed for kirken i de første 300 år. . . .

De kristne i de første århundrer feiret visstnok ikke noen fødselsdager, øyensynlig ikke engang sin egen. Kirken høytideligholdt martyrenes dødsdag med minnegudstjeneste, men ikke deres fødselsdag. Teologen Origenes i begynnelsen av det 3. århundre omtaler fødselsdagsfeiring som en hedensk skikk, og minner om at i Bibelen er det bare nevnt to personer som holdt fest på sin fødselsdag: Farao og Herodes. . . .

Når Roms biskop bestemte den 25. desember som fødselsfestens dag, gjorde han en stor hedensk festdag til Kristi fest. 25. desember var etter den julianske kalender solvervsdagen. Den ble betraktet som solens fødselsdag. Sol invictus, den uovervinnelige sol, var gjenstand for en ganske utbredt religiøs dyrkelse under de siste hedenske keisere. 25. desember ble feiret med bål og sirkusleker.

Ved å velge denne dagen til feiring av Kristi fødselsfest ville kirken erobre dagen fra hedenskapet.»

[Fotnote]