Da fredsdrømmer ble knust
SVÆRT få mennesker ventet at 1914 skulle bli noe annet enn et vanlig år. I årene før så faktisk folk usedvanlig lyst på framtiden. Vitenskapen vant terreng i kampen mot sykdom. Og krig? Vel, som den vatikanske avisen L’Osservatore Romano skrev i februar 1991, trodde offentligheten før 1914 «at krig var blitt forvist til den fjerneste avkrok i det historiske minne», og at menneskene endelig levde i «en tidsalder da krig var blitt forbudt av opplyste folk og regjeringer».
Men 1914 og de påfølgende årene hadde noen grusomme overraskelser på lager til en selvtilfreds menneskehet. Den første var den såkalte store krigen i perioden 1914—1918, som knuste fredsdrømmene. L’Osservatore Romano kalte den faktisk «det første store blodbad i moderne historie, som blant annet ble preget av tekniske nyvinninger som store vitenskapsmenn i tidligere generasjoner hadde trodd skulle bli viet fredelige formål». Krigen var en hån mot vitenskapen som et middel til å oppnå fred; vitenskapen gav isteden krigen en nedslaktingskapasitet som manglet sidestykke.
Og da krigens blodbad var over, kom spanskesyken, som i tiden 1918—1919 drepte over 20 millioner mennesker — langt flere enn det skremmende antall døde i Den store krigen. Desperate tiltak ble truffet; å smitte noen med sykdommen ble en forbrytelse i noen land. Politiet arresterte til og med folk som nøs offentlig. Men til ingen nytte. Som en orkan feide sykdommen uhindret av gårde til den hadde brukt opp kreftene sine. Hele byer ble lagt øde. Lik ble stablet i hauger i likhusene.
Den forandringens tidsalder som begynte i 1914, etterlot menneskene i svime. Deres illusjoner om seier over krig og sykdom og deres drømmer om verdensfred skapt ved menneskelig visdom ble lagt i grus. Og da forholdene fortsatte å bli verre, da Den store krigen ble degradert til første verdenskrig av sin veldige arvtager, den annen verdenskrig, da sykdom, fattigdom, hungersnød og lovløshet fortsatte å spre seg i epidemisk omfang verden over, begynte historikerne å bli klar over at 1914 var et stort vendepunkt i menneskenes historie.
Men i motsetning til verden i sin alminnelighet ventet de internasjonale bibelstudentene (som Jehovas vitner da var kjent som) i lang tid før 1914 at dette skulle bli et avgjørende år. Og i årene siden da er ikke Jehovas vitner blitt overrasket over å se verden bli forringet til den håpløse hengemyr den er i dag. Bibelske profetier har hjulpet dem til å vente denne utviklingen og endog se en strålende håpets tid lenger framme. Hvordan er det mulig? Neste gang Jehovas vitner besøker deg, har du kanskje lyst til å spørre dem om det, eller du kan skrive til utgiverne av dette bladet.
[Bilderettigheter på side 32]
Tegnet etter en illustrasjon av Franklin Booth