Musikkens plass i det gamle Israel

BÅDE sang og instrumentalmusikk har hatt en fremtredende plass i tilbedelsen av Jehova Gud. Det er derfor ikke overraskende at Bibelen ofte omtaler musikk. Den viser at musikk var en del av dagliglivet i gammel tid.

Mot slutten av Davids levetid ledet Jehova ham imidlertid til å organisere musikere med tanke på tjeneste i helligdommen. Den ordning som David la grunnlaget for, ble fullt ut virkeliggjort ved Salomos tempel. Hvor omfattende var egentlig denne ordningen?

David satte til side 4000 levitter som skulle utføre tjeneste som musikere. Av disse var 288 «opplært til å synge for [Jehova], . . . dyktige [kyndige, EN] sangere alle sammen». (1. Krønikebok 25: 7; 23: 4, 5) Alt ble ledet av tre fremragende musikere, Asaf, Heman og Jedutun (tydeligvis også kalt Etan), som var etterkommere av Levis tre sønner, henholdsvis Gersjom, Kehat og Merari. (1. Krønikebok 6: 16, 31—33, 39—44; 25: 1—6) Disse tre mennene hadde til sammen 24 sønner, som alle var blant de ovennevnte 288 dyktige musikerne. Hver av sønnene ble ved loddkasting utvalgt til å lede en avdeling av musikere. Under deres ledelse ble 11 andre av de «kyndige» valgt ut. På denne måten ble de 288 ([1 + 11] × 24 = 288) kyndige levittiske musikerne akkurat som prestene inndelt i 24 skift. Hvis de resterende 3712 ’lærlingene’ ble inndelt på samme måte, ville hver av de 24 avdelingene få gjennomsnittlig omkring 155 menn i tillegg, slik at det for hver «mester» var cirka 13 levitter som stod på forskjellige nivåer når det gjaldt opplæring og ferdigheter. (1. Krønikebok 25: 7—31) Alle trompetblåserne var prester, så de kom i tillegg til de levittiske musikerne. — 2. Krønikebok 5: 12; jevnfør 4. Mosebok 10: 8.

Israelittenes høye moral og deres opphøyde litteratur, som de hebraiske skrifters poesi og prosa er eksempler på, tilsier at det gamle Israel sannsynligvis overgikk andre nasjoner også når det gjaldt musikk. Noe som er interessant i den forbindelse, er et assyrisk basrelieff hvor kong Sankerib krever skatt av kong Hiskia i form av både mannlige og kvinnelige musikere.

Et musikkhistorisk verk påpeker at «korene og orkestrene som var knyttet til templet i Jerusalem, vitner om en høy standard med hensyn til utdannelse, ferdigheter og kunnskap innen musikk». Det sier videre: «Selv om vi ikke vet hvordan denne musikken i fortiden lød, har vi rikelige vitnesbyrd om dens kraft, verdighet og overlegenhet.» — The Rise of Music in the Ancient World: East and West.

Alt dette var naturligvis til pris og ære for Skaperen, noe som viser hvilken viktig tjeneste de profesjonelle musikerne ved templet utførte. Og så lenge israelittene var trofaste, fortsatte de å bruke musikken i sin mest opphøyde form — i tilbedelsen av Jehova Gud.