Er dette egentlig en fink?

FINKENE er kjent verden over. Til og med på mange øyer midt ute i havet finnes det en finkebestand. Og vanligvis er de svært pene. Tenk for eksempel på sørgesisiken. Den «tilfører det åpne landskapet et spesielt liv med sine skinnende gule og svarte sjatteringer . . . , sin viltre flukt, snart høyt, snart lavt, blant usynlige fjell og daler i luften og sin sjarmerende kvitring». — Book of North American Birds.

En finkelignende fugl (som tilhører astrildfamilien) er imidlertid helt uovertruffen i sin iøynefallende skjønnhet — den 12—13 centimeter lange gouldfinken, som holder til i det nordlige Australia, spesielt på eukalyptussavannene. Du har kanskje sett noen av disse fuglene i bur der du bor. Et oppslagsverk sier faktisk: «Fangsten har ført til en tydelig nedgang i bestanden de senere årene.»

Finkene har nebb som er spesielt konstruert innvendig for at de skal kunne holde og rense frø. «Hvert frø blir kilt fast i en spesiell fure i gommen, og så blir det knust med undernebbet. Skallet blir plukket av ved hjelp av tungen, og så er det bare å svelge kjernen.» (Birds: Their Life, Their Ways, Their World) Men når det gjelder gouldfinken, fortelles det at den «i stedet for å plukke [frøene] på bakken balanserer på aksene eller plukker ut frøene mens den klynger seg til en eller annen liten kvist som måtte være i nærheten». — The Illustrated Encyclopedia of Birds.

Hvis du noen gang får se en gouldfink, bør du tenke på hvor heldig du er som har fått se en så vakker liten skapning.

[Bilde på side 31]

Gouldfink

[Bilde på side 31]

Sørgesisik