ADAR

(ạdar).

Det navnet som etter landflyktigheten i Babylon ble brukt om den tolvte månemåneden i den jødiske hellige kalender – den sjette i den verdslige kalender. (Est 3: 7) Den svarer til en del av februar og en del av mars. Det er etter måneden adar at det i enkelte år blir tilføyd en skuddmåned som kalles veadar, den andre adar.

I løpet av denne måneden, som dannet overgangen mellom vinter og vår, begynte johannesbrødtreet å blomstre enkelte steder i Palestina, og i det varme lavlandet kunne appelsinene og sitronene høstes inn.

Ifølge et kongelig dekret som perserkongen Ahasverus utstedte etter oppfordring fra sin førsteminister, Haman, skulle alle jøder i alle provinser i hans rike bli utryddet den 13. adar. Et nytt dekret, som ble utstedt på dronning Esters initiativ, gjorde det mulig for jødene å beseire dem som prøvde å utrydde dem, og deretter gav Mordekai påbud om at 14. og 15. adar skulle feires til minne om utfrielsen. (Est 3: 13; 8: 11, 12; 9: 1, 15, 20, 21, 27, 28) Denne jødiske høytiden kalles purim, et navn som er avledet av ordet «’pur’, eller ’lodd’». – Est 9: 24–26; se PURIM.

Det var også i måneden adar stattholderen Serubabel fullførte gjenoppbyggingen av templet i Jerusalem. (Esr 6: 15) Andre steder i Bibelen blir denne måneden bare omtalt som «den tolvte måneden». – 2Kg 25: 27; 1Kr 27: 15; Jer 52: 31; Ese 32: 1.