ELON

(Ẹlon) [trolig: stort tre].

1. En hetitt hvis datter ble «årsak til en bitter ånd» hos Isak og Rebekka i forbindelse med at hun var gift med deres sønn Esau. – 1Mo 26: 34, 35; 27: 46; 28: 8; 36: 2.

2. Den andre av Sebulons tre sønner. Han er nevnt blant dem som tilhørte bestefarens, Jakobs, husstand da Jakob drog til Egypt. Han var også overhode for elonittenes slekt. – 1Mo 46: 14; 4Mo 26: 26.

3. En dommer i Israel av Sebulons stamme. Etter at han hadde virket som dommer i ti år, døde han og ble begravet i Ajalon i Sebulons område. – Dom 12: 11, 12.

4. En by i Dans stammes område; nevnt mellom Jitla og Timnah. (Jos 19: 42, 43) Man vet ikke nøyaktig hvor den lå.