KONGEBØKENE

Bøker i Bibelen som omhandler Israels historie fra kong Davids siste dager inntil kong Jehojakin ble løslatt fra fengselet i Babylon.

Opprinnelig utgjorde de to Kongebøkene én rull, som ble kalt «Konger» (hebr. Melakhịm), og i vår tids hebraiske bibel blir de fortsatt regnet som én bok, den fjerde i den delen som er kjent som «De tidligere profeter». I den greske oversettelsen Septuaginta ble Kongebøkene kalt 3. og 4. Kongeriker, og Samuelsbøkene ble kalt 1. og 2. Kongeriker. I den latinske oversettelsen Vulgata ble disse bøkene under ett kjent som de fire Kongebøkene, ettersom Hieronymus foretrakk navnet Regum (Konger), i samsvar med den hebraiske tittelen, framfor Regnorum (Kongeriker), den bokstavelige oversettelsen av tittelen i Septuaginta. Oppdelingen i to bøker i Septuaginta var hensiktsmessig fordi den greske oversettelsen, med vokaler, krevde neste dobbelt så mye plass som den hebraiske teksten, som helt fram til andre halvdel av det første årtusen e.v.t. var uten vokaltegn. I de greske oversettelsene har 2. Samuelsbok og 1. Kongebok ikke alltid vært delt på samme sted. Lukian inndelte for eksempel sin utgave av Septuaginta slik at 1. Kongebok begynte med det som i våre bibler er 1. Kongebok 2: 12.

Nedskrivningen av bøkene. Skribentens navn blir ikke oppgitt i de to beretningene, men både de bibelske vitnesbyrd og jødisk tradisjon peker på Jeremia. Mange hebraiske ord og uttrykk som finnes i disse to bøkene, forekommer ikke andre steder i Bibelen enn her og i Jeremias profeti. Kongebøkene og Jeremias bok utfyller hverandre, for begivenheter som blir grundig behandlet det ene stedet, blir som regel bare omtalt helt kort det andre stedet. Det at Jeremia overhodet ikke er nevnt i Kongebøkene, selv om han var en meget fremtredende profet, er bare det en kunne forvente hvis det er han som har skrevet disse bøkene, i betraktning av at hans virksomhet er utførlig behandlet i den boken som bærer hans navn. Kongebøkene forteller om forholdene i Jerusalem etter at landflyktigheten hadde begynt, noe som tyder på at skribenten ikke var blant dem som ble ført til Babylon, og det passer på Jeremia. – Jer 40: 5, 6.

Noen bibelkommentatorer mener at Kongebøkene inneholder vitnesbyrd om at det er mer enn én som har skrevet eller samlet bøkene. Men det er verdt å merke seg at språket, stilen, ordforrådet og grammatikken er svært ensartet begge bøkene igjennom, med unntak av de avvik som skyldes at det er benyttet forskjellige kilder.

Første Kongebok dekker en periode på omkring 129 år, som strekker seg fra kong Davids siste dager, omkring 1040 f.v.t., fram til Juda-kongen Jehosjafats død i ca. 911 f.v.t. (1Kg 22: 50) Andre Kongebok begynner med Akasjas regjering (ca. 920 f.v.t.) og slutter med det 37. året av Jehojakins landflyktighet, 580 f.v.t.; den omspenner altså en periode på omkring 340 år. (2Kg 1: 1, 2; 25: 27–30) Til sammen dekker således Kongebøkene omkring 450 år av det jødiske folks historie. Ettersom bøkene omtaler begivenheter helt fram til år 580 f.v.t., kan de ikke ha vært ferdigskrevet før dette tidspunktet, og ettersom avslutningen på landflyktigheten i Babylon ikke er nevnt, var de uten tvil fullført, som én rull, før den tiden.

Det ser ut til at størstedelen av begge bøkene er skrevet i Juda, hvor det meste av kildematerialet fantes. Men det er logisk at 2. Kongebok må være fullført i Egypt, som Jeremia ble ført til etter mordet på Gedalja i Mispa. – Jer 41: 1–3; 43: 5–8.

Kongebøkene har alltid vært en del av den jødiske kanon og er anerkjent som kanoniske. Det er god grunn til det, for disse bøkene videreutvikler Bibelens hovedtema, hevdingen og rettferdiggjøringen av Jehovas overherredømme og den endelige gjennomføringen av hans hensikt med jorden ved hjelp av hans rike, med Kristus, den lovte Ætt, som Konge. Dessuten inntar tre fremtredende profeter, Elia, Elisja og Jesaja, en framskutt plass i beretningen, og det blir vist hvordan deres profetier på en umiskjennelig måte har gått i oppfyllelse. Begivenheter som er nevnt i Kongebøkene, blir omtalt og belyst andre steder i Bibelen. Jesus henviste ved tre anledninger til personer som er nevnt i disse bøkene, nemlig Salomo (Mt 6: 29), Sydens dronning (Mt 12: 42; jf. 1Kg 10: 1–9), enken i Sarefat og Na’aman (Lu 4: 25–27; jf. 1Kg 17: 8–10; 2Kg 5: 8–14). Paulus nevner beretningen om Elia og de 7000 mennene som ikke hadde bøyd kne for Ba’al. (Ro 11: 2–4; jf. 1Kg 19: 14, 18.) Jakob omtaler Elias bønner om tørke og regn. (Jak 5: 17, 18; jf. 1Kg 17: 1; 18: 45.) Disse henvisningene til personer og handlinger som blir beskrevet i Kongebøkene, bekrefter at bøkene er kanoniske.

Kongebøkene er for en stor del utarbeidet på grunnlag av andre skriftlige kilder, og skribenten viser tydelig at han henter en del av sitt stoff fra slike kilder. Han henviser til «boken om Salomos anliggender» (1Kg 11: 41), «boken om hendelsene i Judas kongers dager» (1Kg 15: 7, 23) og «boken om hendelsene i Israels kongers dager» (1Kg 14: 19; 16: 14).

Et av de eldste eksisterende hebraiske håndskrifter som inneholder Kongebøkene i sin helhet, er datert til 1008 e.v.t. Bibelhåndskriftet Codex Vaticanus (ms. 1209) og Codex Alexandrinus inneholder Kongebøkene (på gresk), men Codex Sinaiticus har dem ikke med. I Qumran-hulene har man funnet fragmenter av Kongebøkene som øyensynlig stammer fra tiden før vår tidsregnings begynnelse.

Bøkenes oppbygning viser at den som skrev dem eller samlet stoffet, tok fram opplysninger som hadde betydning for kronologien, og som viste om de enkelte kongene hadde Guds gunst eller ikke. Det som framstår som den viktigste faktoren, er hvordan de ved sitt styre stilte seg til tilbedelsen av Jehova. Etter omtalen av Salomos regjeringstid blir hver regjeringsperiode – med visse unntak – beskrevet etter et bestemt mønster, idet to parallelle historiske forløp blir sammenvevd. Når det gjelder Judas konger, blir det vanligvis først angitt når den enkelte kongen begynte å regjere i forhold til den samtidige kongen i Israel. Deretter blir kongens alder nevnt, hvor lenge han regjerte, og hvor han regjerte, og så hvem hans mor var, og hvor hun kom fra – det sistnevnte var av interesse og betydning ettersom i hvert fall noen av Judas konger hadde flere hustruer. I slutten av beretningen om hver konge nevner skribenten kilden til opplysningene, kongens begravelse og navnet på hans etterfølger. Noen av de samme opplysningene blir gitt om hver konge i Israel, men hvor gammel kongen var da han besteg tronen, og morens navn og hjemsted blir ikke nevnt. Opplysningene i 1. og 2. Kongebok har vært til stor nytte når man har studert Bibelens tidsregning. – Se KRONOLOGI.

Kongebøkene er ikke bare annaler som regner opp begivenheter som i en krønike. De tar for seg de historiske kjensgjerninger, men forklarer samtidig deres betydning. Beretningen utelater øyensynlig alt som ikke har direkte med gjennomføringen av Jehova Guds hensikt å gjøre, og som ikke belyser de prinsipper som ligger til grunn for den handlemåte Jehova har fulgt overfor sitt folk. De feil som Salomo og andre av Judas og Israels konger begikk, blir ikke dekket over, men blir beskrevet med den største ærlighet.

Arkeologiske vitnesbyrd. Man har gjort tallrike funn som bekrefter Kongebøkenes nøyaktighet, både historisk og geografisk. Foruten de sedertrærne som vokser i Libanon i dag, bekrefter arkeologiske funn at det har vært skoger av sedertrær i området. Det var fra disse skogene Salomo hentet tømmeret til sine byggeprosjekter i Jerusalem. (1Kg 5: 6; 7: 2) I Jordandalen, i det området hvor Sukkot og Saretan en gang lå, har man funnet vitnesbyrd om industrivirksomhet. – 1Kg 7: 45, 46.

Farao Sjisjaks invasjon i Juda på Rehabeams tid (1Kg 14: 25, 26) blir bekreftet av Sjisjaks egen beretning på tempelmurene i Karnak i Egypt. En svart kalksteinsobelisk fra assyrerkongen Salmanassar IIIs tid som ble funnet i Nimrud i 1846, skal muligens skildre en utsending fra Jehu som bøyer seg for Salmanassar, en hendelse som, selv om den ikke er nevnt i Kongebøkene, bekrefter at Israels konge Jehu er en historisk person. Akabs omfattende byggearbeider, som innbefattet «elfenbenshuset som han bygde» (1Kg 22: 39), er blitt bekreftet av ruinfunn i Samaria.

Mesja-steinen forteller om noen av de hendelser som er knyttet til kong Mesjas opprør mot Israel, og gir moabittkongens versjon av det som fant sted. (2Kg 3: 4, 5) Innskriften, som er skrevet med alfabetskrift, inneholder også tetragrammet.

Navnet Pekah er funnet i en annaltekst som blir tilskrevet Tiglat-Pileser III. (2Kg 15: 27) Tiglat-Pileser IIIs felttog mot Israel er nevnt i hans kongelige annaler og i en innskrift på en assyrisk bygning. (2Kg 15: 29) Navnet Hosjea er også blitt dechiffrert ut fra innskrifter om Tiglat-Pilesers felttog. – 2Kg 15: 30; Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 282–284.

Noen av de krigene assyrerkongen Sankerib førte, er nevnt i hans annaler, men ikke det nederlaget han led da en engel tilintetgjorde hans hær på 185 000 mann, som truet Jerusalem. (2Kg 19: 35) Vi ville heller ikke vente at et slikt knusende nederlag skulle være omtalt i hans skrytende krøniker. En bemerkelsesverdig arkeologisk bekreftelse på den siste uttalelsen i Kongebøkene er funnet på kileskrifttavler som er gravd ut ved Babylon. Disse viser at Jaʼukinu (Jehojakin) var fange i Babylon, og at det ble sørget for ham ved at han fikk matrasjoner fra kongen. – 2Kg 25: 30; Ancient Near Eastern Texts, s. 308.

Oppfyllelsen av profetier. Kongebøkene inneholder flere profetier og også slående eksempler på hvordan profetier har gått i oppfyllelse. I 1. Kongebok 2: 27 blir det for eksempel vist hvordan Jehovas ord mot Elis hus gikk i oppfyllelse. (1Sa 2: 31–36; 3: 11–14) Profetier om Akab og hans hus ble oppfylt. (Sml. 1Kg 21: 19–21 med 1Kg 22: 38 og 2Kg 10: 17.) Det som var forutsagt om Jesabel og hennes døde kropp, gikk i oppfyllelse. (Sml. 1Kg 21: 23 med 2Kg 9: 30–36.) Og de historiske kjensgjerninger bekrefter oppfyllelsen av profetiene om ødeleggelsen av Jerusalem. – 2Kg 21: 13.

Blant de ting som blir framhevet i Kongebøkene, er betydningen av å oppfylle de krav Jehova stiller, og de alvorlige følger som er forbundet med det å ignorere hans rettferdige lover. De to Kongebøkene bekrefter klart og tydelig det som var forutsagt om følgene av henholdsvis lydighet og ulydighet mot Jehova Gud.

[Ramme på side 47]

HOVEDPUNKTER I 1. KONGEBOK

Et sammendrag av kongeriket Judas og kongeriket Israels historie fra Davids siste tid inntil Jehosjafats død

Opprinnelig utgjorde 1. og 2. Kongebok én rull

Salomo er i begynnelsen av sitt styre kjent for sin enestående visdom, men faller til slutt fra den rene tilbedelse

Natans resolutte inngripen setter en stopper for Adonjas forsøk på å bli konge i Israel; Salomo blir innsatt på tronen (1: 5 til 2: 12)

Da Jehova spør Salomo hva han ønsker seg, ber Salomo om visdom; i tillegg blir han lovt rikdom og ære (3: 5–15)

At Salomo er i besittelse av gudgitt visdom, kommer tydelig til uttrykk i hans avgjørelse av saken mellom to prostituerte kvinner som begge hevder å være mor til den samme nyfødte gutten (3: 16–28)

Kong Salomo og Israel vokser i velstand under hans styre; kongens uovertrufne visdom er kjent i hele verden (4: 1–34; 10: 14–29)

Salomo bygger Jehovas tempel og senere et palassanlegg; alle Israels eldste kom sammen til innvielsen (5: 1 til 8: 66)

Jehova helliger templet og forsikrer Salomo om at hans kongelige slektslinje vil bestå, men advarer mot troløshet (9: 1–9)

Dronningen av Saba kommer for å høre Salomos visdom og se hans velstand med egne øyne (10: 1–13)

På sine eldre dager blir Salomo påvirket av sine mange fremmede hustruer og begynner å følge fremmede guder (11: 1–8)

Nasjonen blir delt i to; kalvetilbedelsen blir innført i det nordlige riket for å forhindre at rikets innbyggere drar til Jerusalem

Jehova forutsier at nasjonen på grunn av Salomos frafall vil bli delt (11: 11–13)

Etter Salomos død truer sønnen Rehabeam folket med å legge et enda tyngre åk på dem; ti stammer river seg løs og gjør Jeroboam til konge (12: 1–20)

Jeroboam innfører tilbedelsen av gullkalver i det nordlige riket for å forhindre at hans undersåtter drar til Jerusalem for å tilbe og kanskje får et ønske om å forene riket igjen (12: 26–33)

Det sørlige riket, Juda, har både gode og onde konger

Rehabeam og hans etterfølger Abijam tillater avskyelig falsk tilbedelse (14: 21–24; 15: 1–3)

Abijams sønn Asa og Asas sønn Jehosjafat støtter aktivt den sanne tilbedelse (15: 9–15; 22: 41–43)

Det nordlige riket, Israel, blir ødelagt av maktkamper, mord og avgudsdyrkelse

Jeroboams sønn Nadab blir konge; Basja dreper Nadab og tilraner seg tronen (15: 25–30)

Basjas sønn Elah kommer på tronen og blir myrdet av Simri; Simri begår selvmord da han blir beseiret av Omri (16: 6–20)

Omris seier fører til borgerkrig; Omri vinner til slutt krigen, blir konge og bygger senere Samaria; hans synder er enda verre enn de tidligere kongenes (16: 21–28)

Akab blir konge og gifter seg med en datter av Etba’al, sidonernes konge; han innfører Ba’al-dyrkelsen i Israel (16: 29–33)

Krigene mellom Juda og Israel slutter med et forbund

Jeroboam fører krig mot både Rehabeam og Abijam; Basja kjemper mot Asa (15: 6, 7, 16–22)

Jehosjafat inngår forbund med Akab (22: 1–4, 44)

Jehosjafat og Akab kjemper sammen mot Ramot-Gilead; Akab blir drept (22: 29–40)

Profetgjerninger i Israel og Juda

Akija forutsier at ti stammer vil bli revet løs fra Davids hus; senere forkynner han Jehovas dom over Jeroboam (11: 29–39; 14: 7–16)

Sjemaja overbringer Jehovas ord om at Rehabeam og hans undersåtter ikke må kjempe mot de ti opprørske stammene (12: 22–24)

En Guds mann kunngjør Jehovas dom over det alteret som ble brukt til kalvedyrkelse i Betel (13: 1–3)

Jehu, Hananis sønn, kunngjør Jehovas dom over Basja (16: 1–4)

Elia forutsier en lengre tørke i Israel; under tørken sørger han ved et mirakel for at en enkes beholdning av mel og olje ikke tar slutt, og oppreiser sønnen hennes (17: 1–24)

Elia foreslår en prøve på Karmel-fjellet som skal vise hvem som er den sanne Gud; da den viser at Jehova er den sanne Gud, blir Ba’al-profetene drept; Elia flykter for Akabs hustru, Jesabel, som står ham etter livet, men Jehova sender Elia av sted for å salve Hasael, Jehu og Elisja (18: 17 til 19: 21)

Mikaja forutsier Akabs nederlag i krig (22: 13–28)

[Ramme på side 48]

HOVEDPUNKTER I 2. KONGEBOK

Fortsettelse av beretningen om Judas og Israels historie i 1. Kongebok; den fører fram til ødeleggelsen av Samaria og senere Jerusalem, som var et resultat av folkets troløshet

Boken ble sannsynligvis fullført i Egypt omkring 27 år etter at babylonerne ødela Jerusalem

Elisja etterfølger Elia som Jehovas profet

Elia forutsier Akasjas død; han nedkaller også ild over to respektløse militære førere og deres grupper på 50 mann som er utsendt for å gripe profeten (1: 2–17)

Elia blir tatt bort i en storm; Elisja overtar hans embetsdrakt (2: 1–13)

Elisja deler Jordans vannmasser og gjør vannet i Jeriko sunt; hans råd, som er inspirert av Gud, forhindrer at Israels, Judas og Edoms forente hærer dør av mangel på vann, og fører til at moabittene lider nederlag; han øker en enkes forsyning av olje, oppreiser den sjunamittiske kvinnens sønn, gjør en giftig stuing spiselig, forøker en gave som består av brød og korn, helbreder Na’aman for spedalskhet, erklærer at Na’amans spedalskhet vil komme over den griske Gehasi og hans avkom, og får et lånt øksehode til å flyte på vannet (2: 14 til 6: 7)

Elisja advarer Israels konge om overraskelsesangrep fra syrerne; en syrisk styrke kommer for å gripe profeten, men han slår den med midlertidig mental blindhet; syrerne beleirer Samaria, og Elisja får skylden for den hungersnøden dette fører til; han forutsier at det skal bli slutt på hungersnøden (6: 8 til 7: 2)

Det oppdraget som Elia hadde fått, blir fullført da Elisja meddeler Hasael at han skal bli konge i Syria, og sender en tjener for å salve Jehu til konge over Israel (8: 7–13; 9: 1–13)

Jehu går til handling overfor Akabs hus og utrydder Ba’al-tilbedelsen i Israel (9: 14 til 10: 28)

Elisja får på sitt dødsleie besøk av Jehus sønnesønn kong Jehoasj og forutsier tre seirer over Syria (13: 14–19)

På grunn av Israels mangel på respekt for Jehova blir innbyggerne ført i landflyktighet til Assyria

Den kalvedyrkelsen som Jeroboam innførte, fortsetter under Jehu og hans etterkommere – Jehoakas, Jehoasj, Jeroboam II og Sakarja (10: 29, 31; 13: 6, 10, 11; 14: 23, 24; 15: 8, 9)

I Israels siste dager blir kong Sakarja drept av Sjallum, Sjallum av Menahem, Menahems sønn Pekahja av Pekah og Pekah av Hosjea (15: 8–30)

Under Pekahs regjeringstid fører assyrerkongen Tiglat-Pileser III mange israelitter i landflyktighet; i Hosjeas niende regjeringsår blir Samaria ødelagt og Israel ført i landflyktighet på grunn av manglende respekt for Jehova; Israels område blir bebodd av andre folkeslag (15: 29; 17: 1–41)

Religiøse reformer i Juda medfører ingen varig forandring; Babylon ødelegger Jerusalem og fører Guds folk i landflyktighet

Juda-kongen Jehoram gifter seg med Atalja, datter av Akab og Jesabel; Jehoram faller fra den sanne tilbedelse, og det gjør også hans sønn Akasja etter ham (8: 16–27)

Da Akasja dør, forsøker Atalja å utrydde Davids slekt, slik at hun selv kan herske; Jehoasj, Akasjas sønn, blir reddet av sin tante og senere utropt til konge; Atalja blir drept (11: 1–16)

Jehoasj fremmer den sanne tilbedelse så lenge øverstepresten Jehojada lever og er hans rådgiver, men ofringene på offerhaugene fortsetter i hans regjeringstid og også under hans etterfølgere – Amasja, Asarja (Ussia) og Jotam (12: 1–16; 14: 1–4; 15: 1–4, 32–35)

Jotams sønn Akas praktiserer avgudsdyrkelse; Akas’ sønn Hiskia innfører gode reformer, men disse blir ikke fulgt opp under de etterfølgende onde kongene Manasse og Amon (16: 1–4; 18: 1–6; 21: 1–22)

Amons sønn Josjia treffer kraftige tiltak for å befri landet for avgudsdyrkelse; han blir drept i kamp mot farao Nekoh (22: 1 til 23: 30)

Judas fire siste konger er troløse: Josjias sønn Jehoakas dør i fangenskap i Egypt; Jehoakas’ bror Jehojakim regjerer etter ham; Jehojakims sønn og etterfølger Jehojakin blir ført i landflyktighet til Babylon; Jehojakims bror Sidkia regjerer i Jerusalem inntil byen blir inntatt av babylonerne og de fleste av de overlevende blir ført i landflyktighet (23: 31 til 25: 21)